LEGNING

Hvis voksne tåler og evner å snakke med barn om seksualitet, så signaliserer vi at dette er noe som er okay å snakke om, og det er beskyttende å kunne gi barn og unge den forståelsen at det er greit å snakke om. Isteden for å snakke, så hadde vi unnveket. Isteden for å snakke rett på sak, så hadde vi bagatellisert. Hvilke signaler hadde vi gitt da? Da hadde vi jo gitt signaler om at dette kanskje ikke er noe vi skal snakke så mye om.

​

Men det kan jo være det at å snakke med barn om sex, det å snakke med ungdommer om sex, det å snakke med egne barn om sex og ting og tang, og hva det enn skulle være – mange opplever det som litt kleint, de vet ikke helt hvordan de skal gå fram. Nei, hva skal man si. Jeg tror at å gi et signal til barna at man kan snakke om det er et viktig signal, slik at det blir lettere for de å kunne snakke om det også. Og det er jo kjempeviktig, særlig for de som strever med noe som ikke er greit, de som opplever seksualitet som trår over deres egne grenser og blir utnyttet for den sakens skyld, og er med på ting som ikke er okay. Da er det jo kjempefint at de har den erfaringen at dette kan de snakke om, de kan gå til en voksen og få hjelp med dette. Det er ikke sikkert det hadde vært så lett hvis de voksne rundt hadde unnveket, og ikke nærmet seg temaet i fra før da, for eksempel, og da tenker jeg litt høyt i grunn da.