STRUKTUR FOR ET SAMRÅD - ROLLER

ROLLER

I et samråd sitter det fagpersonell med ulike roller og ansvarsområder. I videoene under vil du møte noen av de som representerer ulike kompetansehus eller spesialtjenester.

Barnevernstjenesten, Else Baardsgaard
Barnehuset, Øystein Wammer-Pettersen
Barne- og ungdomspsykiatrien, Tina Sæther
Habiliteringstjenesten for barn, Hedda Lervold (video kommer)
Bufetat, Jonas Overgaard
Psykologspesialist, Christian Lunde-Hanssen

Hva slag ansvar har det kommunale barnevernet?

Det kommunale barnevernet har ansvar for å ivareta barna etter at de har flyttet i fosterhjem eller institusjon. Så vi har ansvaret for å følge opp barnas utvikling.

Du er psykolog, hva jobber du med i det kommunale barnevernet?

Min oppgave er å veilede de ansatte som har disse oppfølgingsoppgavene, og også veilede fosterforeldre, og i noen grad direktearbeid med barn og ungdom.

Hvor mange barn er det som er i denne trakten?

Trondheim Kommune har valgt å organisere dette arbeidet med barn etter at de har flyttet i en egen enhet, og der har vi ca 400 barn. Og så har vi hatt mange enslige mindreårige som nå begynner å bli voksen. Og dette tallet har vært opp i 2-300, og dette er et synkende tall.

Du veileder fosterforeldre, hva er det du veileder de i?

Det kan være å stå i relasjonene til de, stå i utfordringer de har med samarbeid med biologisk familie, tåle uttrykkene deres. Det er masse, det er stor variasjon i problemstillingene der.

Det må være ganske krevende å være fosterforeldre?

Ja, det er en undervurdert oppgave.

Og det er manko på det, også?

Ja.

Men hvis vi snakker om skadelig seksuell adferd, hvor ofte kommer det opp i dine veiledningssesjoner?

Nå har jo jeg konsentrert meg litt om dette feltet, så det er naturlig at det kommer til meg. Og jeg har konstant noen saker gående med dette som tema. Har ingen tall på det, men vår enhet er overrepresentert fordi det har sammenheng med omsorgssvikt, atferdsvansker og det feltet, og det viser forskning også. At barn som er utsatt for omsorgssvikt, vold og andre ting, så kommer det seksuelle som ett av uttrykkene.

Hvordan går du fram?

Vi kartlegger litt, finner ut hvor alvorlig det er, hvem blir utsatt, hyppighet, alvorlighetsgrad, og så finner i tiltak ut ifra det, og det kan like gjerne være lærere og fosterforeldre som kommer med forslag. Jeg har veilederoppgaver for fosterforeldre som kan være hyppig i starten, og så kan det bli lengre og lengre intervaller mellom at jeg møter de. Men jeg følger opp utviklingen til barn via veiledning til fosterforeldre.

Er det viktig å være oppmerksom på skadelig seksuell adferd tidlig vil du si?

Ja, absolutt. Vi har jo problemstillinger med små barn, og vi vet fra media og forskning at det er ingen aldersgrense for å bli utsatt for seksuelle krenkelser, og ofte ser vi det at de barna som viser kategorisert adferd, er ofte utsatt for krenkelser selv.

Føler du at hjelpen vi gir barn som er ofre for skadelig seksuell adferd, at det hjelper?

Jepp! For de aller fleste så hjelper det, og jeg har flere eksempler på hyppige krenkelser; for eksempel fra en femårig gutt som hele tiden skulle ta på puppene til fostermor, spørre om intime ting og gikk over grensene til alle han traff på sin vei, og der hvor man måtte ha mye fokus på yngre søsken og yngre barn, fordi han gjorde ting. Men dette gjør han ikke lengre, og nå er han elleve. Nå er han veldig obs på fostermor og fosterfar, og sjekker ut om «dette og dette er greit». Han har tilknytningen, har endret adferd og er veldig opptatt av temaet, men det er det jo mange andre som er også. Det er på en naturlig og utforskende måte, «er dette greit». Det er mange andre barn som skulle hatt noe veiledning på det.

Har du inntrykk av at vi er mer oppmerksomme på skadelig seksuell atferd nå enn tidligere?

Ja, heldigvis. For det er jo et atferdsuttrykk på lik linje med vold. Vi reagerer jo på barn som bruker vold, og vi bør også reagere på lignende måte når det gjelder krenkelser seksuelt. Hvis vi er mer oppmerksomme på det nå, så betyr det jo at fosterforeldre også da nødvendigvis må være mer oppmerksomme på det nå, og det stiller jo et større krav til veiledning da; at vi setter krysset her – fra når vi ikke var oppmerksomme på det til når vi ble det, så hvordan har din rolle endret seg i forhold til å gi veiledning vedrørende skadelig seksuell atferd?

Jeg blir jo etterspurt, og vi anvender jo den kunnskapen som nå foreligger om dette feltet, og prøver å ta dette som et tema på lik linje med andre ting.

Hva gir deg glede i jobben din?

Det er å se de endringene da, at det hjelper, at folk er fornøyd og får det til.

Kan skoler og lærere bruke dere som rådgivere?

Ja, det kan de.

Hvordan gjør de det?

Det kan være rundt et arbeidslag vi lager rundt et barn med denne adferden, så blir vi kjent etterhvert, og vi etterspørres. Om vi f.eks. kan ha en egen sesjon med de ansatte på skolen, det har jeg hatt i flere sammenhenger, hele personalgruppen eller deler av den, og at vi følger de litt over tid så vi får til det vi ønsker på dette feltet.

Har du et råd til en lærer som har en elev som har en utfordring med skadelig seksuell adferd og som føler at dette er en litt vanskelig materie å jobbe seg gjennom?

Det er å bruke seg selv. Hvis man føler uro for at dette er noe som ikke er greit, så snakk først med en kollega, ledelsen eller ta kontakt med Rebessa og få en prat på det. Det klargjør ofte om dette er noe vi skal gå videre på eller ikke. Dette med seksualitet er litt uvant å snakke om i profesjonell sammenheng, for ingen av oss har hatt det som tema i utdanningen. Så jeg prøver å selge meg inn hos utdanningsinstitusjonene, og det er kanskje bedre nå. Folk har ulik terskel for dette, fordi du blir minnet på din egen seksualitet og så spørs det hvordan man har det selv om det er greit å snakke om det, for det stusset jeg på i starten da jeg begynte å jobbe med dette temaet og jeg synes det var kjempeviktig. Da var det egne kollegaer som syntes at dette temaet, det var et ikke-tema. Og det må vi respektere, men hvis du kommer over det, og det er greit, og finner at dette er noe vi kan snakke om på samme måte som at det er lite mat til skolematen eller andre ting vi tar opp med elever og foreldre. Vi må prøve å få det ned på et plan hvor at seksualiteten er en del av livet, det er en del av psykisk helse, så vi må behandle det profesjonelt.

Men måten forskjellige generasjoner snakker om seksualitet på har jo endret seg vesentlig nå, med Paradise Hotel, Snapchat og slike ting. Så det er vel kanskje et større juv mellom de som er tjue minus, og den nærmeste foreldregenerasjonen?

De unge nå, de har et annet syn på seksualitet enn det min generasjon har. For oss var det mye tabu og sjenanse, og kanskje det tørre å være åpen som var problemet, men nå er det kanskje det å ta hensyn til andre, og være obs på at du kanskje krenker andre med det du selv synes er helt vanlig. Det er jo et fint program på tv nå som heter «Innafor». Jeg skulle sette meg for å se på det i går, og det var så detaljert i programmet som jeg synes er så fint at de tar opp. For man trenger dette med å se andres perspektiv, samtykke og læring om dette. Jeg har jo jobbet mye med mobbing, det er samme problemet der; man tror man er morsom og har noe på gang, og så blir det oppfattet som mobbing. Det er det samme med overgrep også, noen tror at dette er normal seksualitet for de har sett det på film og porno, og tror at det er slik det skal være, og så er det aldeles ikke slik det skal være hvis man skal få det fint seksuelt.

Men det kan jo være at de generasjonen som er tjue pluss har noe å lære av de unge når det gjelder å snakke om seksualitet veldig åpent?

Det er det absolutt. Men så har de unge noe å lære av de eldre med å ta med følelser inn i seksualiteten. For det er da det blir trøbbel, når du krenker følelsene. For det påvirker ikke det tekniske som skjer hvis man kobler ut følelsene. Men noen synes jo også at det er greit med litt romantikk eller følelser også.

Else Baardsgaard, psykologspesialist. Jobber ved Omsorgsenheten i Trondheim kommune. Er med i Ressursteam for bekymringsfull og skadelig seksuell atferd (REBESSA).

Spilletid: 4:55

X0

Forrige

Neste

Innholdsfortegnelse

Barnehuset er et tverrfaglig sted hvor barn og sårbare voksne kommer til avhør. Og der blir de mottatt med et helhetlig tilbud både av oss som er rådgivere, de kan få møte helsepleiere, leger, sykepleiere og tannleger. Vi skal gi et helhetlig tilbud i etterkant av avhør, til både barn og deres foresatte.

De avhørene, de blir brukt i rettsaker, er det å anse som politiavhør?

Ja, det kalles et tilrettelagt avhør, og det gjøres som et rettslig skritt i politiets etterforskning. Og hvis det blir tatt ut tiltale mot den som er siktet, så kan det bli brukt i retten.

Har metodikken endret seg så lenge du har vært her?

Ja, nå har jeg jobbet på Barnehuset siden oppstarten i 2009, så det har vært en stor endring. Før i tiden så kaltes det «dommeravhør», for da var det en dommer som ledet avhørene. Så kom det en endring i 2015, da ble det tilrettelagte avhør; dommeren gikk ut, og forsvarer var også representert denne gangen, der han eller hun også gikk ut av avhøret. Nå er det politiet som administrerer og organiserer dette.

Mens du da har fagkunnskapen til å kunne snakke med barna?

Min rolle i et tilrettelagt avhør, der sitter jeg på noe som kalles et visittrom, og det er å observere barnet som er inne til avhør. Min oppgave er å se etter hvilke typer behov eller hjelp dette barnet kan ha behov for i ettertid, og så er det også det å være hjelp og støtte til avhører og komme med innspill til spørsmål underveis. Det å ha barnefaglig fokus.

Så barnets beste, på en måte?

Ja, det gjelder fra A til Å det. Vi har jo flere tilstede, blant annet en verge hvis det er foreldrene som er mistenkt å ha gjort noe mot barna. Så har vi en bistandsadvokat som skal representere barnet i den videre etterforskningen, kanskje fram mot en rettsak. Og så er det selvfølgelig en etterforsker tilstede.

Barnehus finnes over hele landet, hvor mange Barnehus har vi?

Vi har 11 Barnehus.

Så hvis et barn som er blitt utsatt for seksuell aktivitet, altså som er fornærmet, kan du bare dra oss gjennom – hva skjer med barnet?

Det blir jo forberedt i forkant av dagen barnet kommer- vi kaller det et samrådsmøte hvor vi diskuterer med politi, barnevern, verge og etterforsker hvordan vi skal legge opp selve avhørsdagen: når skal barnet komme, hvem skal følge barnet – mor eller far, lærer, førskolelærer osv.? Så har vi en gjennomgang av saken – hva det anmeldte forholdet inneholder; hva er anmeldt, hva har skjedd? Så skal denne avhøreren forberede seg på selve avhørsdagen. Så når barnet kommer blir det tatt imot av avhører, og blir vist til et venterom hvor han eller henne får vente med følgepersonen. Så blir barnet tatt med inn på et avhørsrom sammen med avhører, hvor man da skal gå gjennom det anmeldte forholdet.

Hvor lenge pleier et slikt avhør å vare?
Det er litt vanskelig å si det kan være alt fra en halvtime til en time, eller to til tre timer. Det kommer litt an på saken, og hvor mye det er snakk om, og det kommer også an på barnets alder. Når det er små barn som skal inn til avhør, barn under 5 år, så har vi det vi kaller sekvensielle avhør.

Og det er?
Sekvensielle avhør er avhør som er delt opp i moduler. Det handler om å bli kjent først for å finne ut hva barnet evner av å svare på spørsmål, har barnet tallforståelse, kan det klokken og slike ting. Før man da etterhvert beveger seg inn på det området som er anmeldt, det temaet det skal snakkes om.

Det er vel ikke bestandig at barn har lyst til å snakke om det som har skjedd?
Nei, av og til så kan det være veldig vanskelig for barn å fortelle om det verste, eller noe av det verste de har opplevd. Det kan være lojalitet til mor eller far, det kan være lojalitet til besteforeldre hvis de er mistenkt for å ha gjort noe galt, det kan være forhold med barnet som gjør det vanskelig, f.eks. om det har noen diagnoser. Det kan være språkvansker, det kan være bruk av tolk som kan være med på å gjøre et avhør vanskelig. Så det er flere forhold som kan være med og gjøre det vanskelig.

Hvis den som er mistenkt for å da ha utøvd uønsket seksuell adferd mot et barn selv er et barn, vil dette barnet også komme inn til Barnehuset?
Ja, det vil det, men det skjer ikke i alle tilfeller. For oss på Barnehuset er det jo også viktig at det barnet som er mistenkt for å ha utøvd uheldig eller skadelig seksuell aktivitet blir avhørt av politiet, og vil gjerne at det skal skje på Barnehus. Men av og til så kan det skje lokalt på ulike lensmannskontor, og av og til så skjer det også uten at det er noen representanter fra Barnehuset tilstede.

Er det ofte at folk fra skole som er ledsagere?
Ja, det kan være skole, men det kommer an litt på saken egentlig. For hvis det er et barn eller en ungdom som er mistenkt for å ha utvist uheldig seksuell adferd, så kan det godt være at det er foresatte som også er følgepersoner.

Men, foresatte til barn som har opplevd uønsket seksuell adferd, hvordan tar de det føler du?
Det er litt forskjellig. For mange av de foresatte så kommer dette som et sjokk. Helt klart. Så for oss på Barnehuset er det viktig å komme i kontakt med de også, og tilby de hjelp og oppfølging, enten det er samtaler eller veiledning.

Hva er det som får deg til å føle at du gjør en viktig jobb?
Grunnlaget for meg er jo det at hvis man tenker at en gutt har gjort noe – for det er flest gutter- som har gjort noe galt seksuelt, så handler det om å få de på «rett sti», slik at han ikke havner i trøbbel igjen. Det er det som er motiverende – det å skape et håp om at selv om man har gjort noe galt som ikke har vært bra, så kan man kanskje få seg en jevngammel kjæreste, og kan ha det fint på det seksuelle området.

Kan du gi noen eksempler på uønsket seksuell adferd som dere får på Barnehuset?
Ja, det kan være store forskjeller i alder og modning – det kan være en tretten år gammel gutt som utviser seksuell aktivitet mot ei jente på seks år.

Hvordan blir barna fulgt opp i ettertid?
Vi tilbyr jo samtaler, både til barnet og de foresatte. Men så kommer det litt an på alvorlighetsgraden i det anmeldte forholdet; hva skal denne gutten eller ungdommen ha utøvd eller utført. Så det kan være en lavterskel på at det anmeldte forholdet ikke er så alvorlig, men det må i alle fall snakkes om. Så da kan det hende at vi snakker litt om seksualitet, kroppsgrenser, kroppsregler, og om hva som kan være lurt å gjøre i framtida. Og så har vi de barn og ungdommer som har gjort ganske grove, seksuelle krenkelser. De må vi kanskje bruke litt mer tid på ved å kartlegge og utrede, og tilby behandling. Det er klart at da involverer vi foresatte i dette også, så kan det tenkes at dette er barn som har utfordringer eller typer diagnoser som gjør at vi må samarbeide med barne- og ungdomspsykiatrien eller andre.

Øystein Wammer-Pettersen, klinisk barnevernspedagog og familieterapeut, Statens barnehus Trondheim. Er med i Ressursteam for bekymringsfull og skadelig seksuell atferd (REBESSA).

Spilletid: 6:06

X0

Du jobber i psykisk helse for barn og unge; BUP. Hvordan havnet du der?
Det er en litt spesiell historie, for den er kanskje litt utradisjonell. Jeg er utdannet i forsvaret, og har vært 8 år i hæren med jobb både i inn- og utland. Så tenkte jeg at jeg ville ha en utdannelse hvor jeg jobber med mennesker, men jeg ville være i Norge og på mer sivile plasser enn der jeg har tjenestegjort. Og da ble det å ta en bachelor i sosialt arbeid, og slik startet det. Da begynte jeg på universitetet i Stavanger, og fikk der innblikk i både barnevern, psykiatri, og den biten av det.

Kommer alle barn og unge som har psykiske problemer til BUP?
Nei, det gjør de ikke. Det er to instanser som kan henvise videre til oss, da det er en del som skal gjøres før man kommer i det som kalles spesialisthelsetjenesten. Så det er barnevernstjenesten og fastlegen som kan sende henvisning videre til oss.

Føler du at det er et økende behov for det fagfeltet du har på BUP, blant barn og unge?
Ja, siden 2012 da jeg begynte i psykiatrien, så merker jeg at det er flere henvisninger, og at ungdom også kanskje er flinkere til å si fra og å søke hjelp. Ting som før ikke ble snakket om tør man å ta opp, og man har kanskje snakket med læreren sin, eller helsesøster, og så bringer de det videre da, så sånn sett tror jeg at tematikken alltid har vært der, men man er flinkere til å søke råd og hjelp.

Skadelig seksuell adferd, er det noe dere ser ofte?
Jeg gjør jo det, fordi at jeg har spesialisert meg innenfor det feltet, og en prosentandel av jobben min handler om kun det. Det er ikke hovedhenvisningsgrunnen til BUP, på ingen som helst måte, men vi ser det mer og mer, og kanskje mer de senere årene også, for det er en ting som kanskje ingen snakket om, eller man følte at hvis man snakket om det, så kunne man bli «tatt» for noe. Dette har også endret seg, og da sniker det seg inn i henvisningen at i tillegg til at du er henvist for kanskje ADHD, eller ønsker om utredning for depresjon og diverse, så kan det også komme med uheldige hendelser med søsken, en mindreårig nabogutt og så videre. Så før så ble skadelig seksuell adferd pakket inn i en henvisning, men nå så kan det komme mer sånn; dette har skjedd, og det ønsker vi hjelp til.

Det høres ut som at det er bedre for behandlingen at man tør å sette ord på hva problemene faktisk er?
Absolutt, og jeg har også vært med på å jobbe i årevis med ungdom hvor vi har vært innom temaer med skolevegring, angst, depresjon eller utvikling av spiseforstyrrelser. Og i løpet av de ulike behandlingsformene, så kommer det fram hendelser som seksuell misbruk, incest i familien eller diverse da. Og da har vi brukt mange år på å ikke ta tak i det som egentlig er problemet, og kanskje diagnostisert barn feil også. Så det er en klar fordel hvis dette blir nevnt, at man tør å sette ord på det.

Alle de tabuene er jo ikke borte, selv om det er blitt bedre?
Nei, på ingen som helst måte. Men jeg ser en generasjonsgreie – nå nærmer jeg meg førti, og tenker at jeg er ganske liberal og en person man kan snakke med om mange forskjellige ting. Men så har jo ungdommene fra fjorten og opp til atten, de tør å ta tak i ting, de tør å si «jeg er homofil», «jeg er lesbisk». Man ser at de da tør å si fra om ting som kanskje generasjonen over har lagt litt lokk på.

Man kan si mye galt om Snapchat-generasjonen, og Paradise Hotel og alt det der og at man lærer helt feil ting, men det er en slags seksuell revolusjon som denne generasjonen har hatt som også kan ha en positiv betydning i at man da faktisk tør å snakke om det den forrige generasjonen feide under teppet?
Ja, jeg tenker at den utviklingen av disse programmene du nevner, Snapchat og at det er så tilgjengelig, det er jo både plusser og minuser med det. Plusset er jo at det blir snakket om, og alle har sett det. Minuset er jo kanskje at man vokser opp og tenker at det skal være slik, og at det er slik det er. Og når man da etterpå kjenner på at «dette har jeg vært med på, men nå begynner jeg å få et problem med det», det er da man må inn og si at «det du ser på tv eller det du får tilsendt av bilder ikke nødvendigvis er slik det skal være.

Hva slags hjelp er det dere tilbyr barn og unge på BUP?
Veldig mye forskjellig. Og det vi er mest opptatt av er ikke den hendelsen som blir beskrevet, for det ligger jo tabuet, sant, og det er jo det som er vanskelig. Men vi prøver litt å snakke om «hvorfor havnet du i denne situasjonen, og hvorfor ble det slik for deg?», og da får vi mange ulike grunner, og det er disse grunnene vi blir interessert i, og opplever at de som kommer og får si noe om grunnen, og ikke akkurat bare det som er gjort. Da går praten litt lettere.

Men hvis jeg var en lærer, og jeg hadde en elev som jeg mistenkte seksuell adferd hos, da er ikke BUP noen jeg skal forholde meg til, da skal jeg forholde meg til rektor og fastlege som er kun de som kan henvise til dere?
Blant de som henviser så er det noen som ringer inn anonyme konsultasjoner hvor de sier at de sitter i en slik og slik situasjon, og at de har prøvd å prate med foreldrene, men de er ikke enige i dette. For det opplever vi ofte at for foreldre så kan dette være en belastende telefon å få, og man vil ikke vedkjenne seg at barnet sitt holder på sånn, og jeg tror dette handler om gammel skam da, at man tidligere tenkte at hvis du drev med noe sånt, så er det sikkert fra foreldrene dine, da har det sikkert skjedd noe med deg. At det henger igjen en sånn gammel tankegang, men slik tenker vi ikke lenger. Slik at noen ringer inn og drøfter anonymt, og få litt hjelp videre.

Ja, fordi det er jo også litt tabu på noen læresteder, at det ikke er så mange å snakke til og diskutere med på skolen, så det betyr at BUP kan være en slags undercover bakkanal for å få noen råd på hva man skal gjøre?
Ja, jeg har tatt i mot ganske mange anonyme konsultasjoner fra både ungdomsskoler og videregående skoler hvor de egentlig bare vil snakke høyt om det de har observert og sett, og jeg opplever at det går bra når de har foreldrene på lag, at de er med og blir med til fastlege. Men hvis foreldrene ikke vil vedkjenne seg dette, så sitter de jo med problemstillingen, og det er da det blir litt sånn vanskelig da. Man må prøve å finne motivasjonen hos dette barnet eller ungdommen til å ta i mot hjelp.

Vi var litt inne på det i stad, at du føler at ungdom snakker lettere om det som tidligere generasjoner mente var en tabu. Hva gjør du hvis de ikke vil snakke om det?
Min opplevelse er at de fleste vil snakke om det på en eller annen grad, men jeg har jo også en del ungdommer som har blitt tatt for det de har gjort da, og fått noe som kalles ungdomsoppfølging, det vil si at politiet har vært inne i bildet, og de er under en sånn oppfølging fra konfliktrådet. Og da kan samtaler i BUP være noe som blir satt inn som frivillig tvang for å fullføre en behandling på en måte. De møter det med «jeg kan møte deg, men jeg har ingenting å si til deg». Og da tenker jeg jo at vi skal jo være her i 10 timer, så vi får bare begynne en plass. Og da igjen er vi tilbake til spørsmålet om «hvorfor skjedde dette med deg, hvorfor havnet du i denne situasjonen», og det har de jo ofte en del tanker om, og sakte men sikkert så begynner ballen å rulle, og da er det ikke slik at de første timene har fokus på at dette er handlinger man kan bli dømt for – man prøver å fjerne skammen for å få dialogen, og da må man være ærlig på at dersom man ikke slutter med det man driver med, så kan man bli dømt for det. Og når man er over 18 år, så er det ganske strenge straffer for akkurat det du driver på med nå.

Du hjelper jo foreldrene også, foreldrene er en del av behandlingen. Kan du fortelle hvordan det foregår?
Vi ønsker veldig gjerne å ha med foreldrene når ungdommene er under 16 år, men hvis man er over 16 år så er det litt andre regler med tanke på taushetsplikten. Og når vi har med foreldrene så opplever jeg at vi får til et bedre opplegg. Men jeg har jo også erfaringer med at foreldre kan bli veldig sinte på meg som behandler, for eksempel fordi at de mener at siden jeg snakker om dette, så blir problemet større, og siden jeg gir rom for temaet så skaper det mer stigma for familien. Så jeg har opplevd at foreldre har blitt veldig sint på meg, og har kanskje villet tatt barnet sitt ut av den klinikken, og ville gått til privat behandling, for eksempel. Det er et stort arbeid med å få inn foreldre, men vi kan da sette inn flere behandlere, slik at de ikke nødvendigvis trenger å forholde seg til kun meg, men også en kollega av meg. Dette virker lettere da, for da kan jeg ta meg av barnet. Så må vi etterhvert prøve å samarbeide og sitte i samme rom og snakke om de samme tingene.

Hva er det som gir deg glede i jobben din?
Det er jo å møte disse som har havnet så skeivt utafor at de kanskje har blitt mobbet eller fått en straff for det de har gjort, og så kan vi jobbe sammen for å finne ut hvordan de skal unngå å havne i disse situasjonene, og kan da fra å bli kastet ut av skolen til å få noen år etterpå lov til å fortsette, og til å ikke ha denne tematikken over seg.

Hva er det beste med å hjelpe barn og unge som har skadelig seksuell adferd?
Jo, det er jo litt sånn som jeg var innpå nå – det å få de inn på en annen vei. Jeg tenker jo at det er et samfunnsansvar å ta tak i dette her. Og så viser forskning at hvis man kommer inn veldig sent, så er det lite man får gjort, men her har vi en gylden mulighet til å komme inn tidligere, og få til en atferdsendring for å unngå at barn kommer i denne situasjonen, både som utsatt og den som utsetter. Dette tenker jeg er veldig fint å få være med på.

Tina Sæther er klinisk sosionom og familieterapeut. Jobber i BUP Nidarø og ved barnevernsvakta i Trondheim kommune. Er med i Ressursteam for bekymringsfull og skadelig seksuell atferd (REBESSA).

Spilletid: 6:19

X0

Hva er det dere gjør dersom et barn eller en ungdom viser skadelig seksuell adferd?

Hvis det er en ungdom som er plassert, eller allerede har kommet inn i Bufetat enten i institusjon eller i et fosterhjem, så er det litt forskjellig på norgesbasis, men det vi gjør i Midt-Norge er å få til en konsultasjon i Rebessa i ressursteam for skadelig seksuell adferd, så prøver vi å få til en kartlegging av den aktuelle seksuelle adferden, det er det første vi prøver å få til.

Basert på det dere vil finne, så er det da forskjellige tiltak dere kan enten kan hjelpe hjemmene til å iverksette, eller fosterforeldre?

Ja, og det er ikke alltid at denne seksuelle adferden er så veldig bekymringsfull, noen ganger så finner vi ut at vi kanskje skal roe ned litt, og andre ganger går vi inn med tyngre tiltak, lager trygghetsplaner enten i institusjon eller fosterhjem, og da er vi et par stykker som er ansatt på regionskontoret i Midt-Norge som enten hjelper fosterhjem eller institusjon å lage en trygghetsplan. En trygghetsplan er en plan som legger til grunn for hvordan vi skal unngå at det skjer nye krenkelser.

Så det betyr kanskje at dere har en lav terskel på å prøve å identifisere slik at dere kan komme tidlig inn?

Vi prøver. Jeg har jobbet i barnevernsinstitusjoner med disse tiltakene over år, og før så bagatelliserte vi kanskje dette før og kalte det seksuell lek, seksuell utprøving, og tok det kanskje ikke så på alvor som vi gjør i dag. Det er utviklet et verktøy; Trafikklyset, som kan score alvorlighetsgrad enkeltvis, og så finnes det kartleggingsredskaper som gjør at vi kan gå dypere inn i det, og så kan vi lage mer detaljerte planer for hvordan unngå at en gutt, jente eller ungdom begår nye seksuelle krenkelser mot andre, gitt at det er problemstillingen.

Hvordan er det man klarer å identifisere normal seksuell adferd, for alle barn og unge er seksuelle vesener?

De barna som kommer til barnevernet – som kommunen ber Bufetat til hjelp om å bo i barnevernsinstitusjon hvis det er det som er aktuelt, så er det slik at dette er barn som har opplevelser som mange voksne ikke har, og takk for det. Opplevelser som gjør at de har vansker med å regulere seg, og noen av de onanerer for å roe seg ned, og det er innenfor normalgreia. Det kan være en helt grei og normal måte å rose seg ned på, og så trenger kanskje ungdommen en veiledning på hvor denne onaneringen kan skje. Og det kan være en del av tiltaket, men ja, det er en fare for at dette kan bli blåst opp for stort, og det er det vi prøver å bistå med.

Er seksuell adferd, og tildels da uønsket seksuell adferd vanlig hos barn og unge som havner enten på institusjon eller i fosterhjem?

Nei, det kan man ikke si. Jeg har en god kollega som sier at når man har store vansker på utrolig mange områder, så er det utrolig rart hvis seksualiteten ikke er en del av det også.
All ungdom er i en fase hvor de prøver og tester ut, og det skal også ungdom som kommer i barnevernsinstitusjoner ha alle muligheter til. Det er noe med å framheve den sunne seksuelle adferden.

Gir dere veiledning til foreldre og eller fosterforeldre?

Det første året etter at et barn flytter i fosterhjem, så er det det vi i det statlige barnevernet som gir veiledning til fosterforeldrene. Etter det tar den kommunale barnevernstjenesten over. Fra 1 januar i 2022 så tar kommunen over all veiledning. Men så, har jeg lyst til å si noe annet siden jeg har sjansen; det finnes kommunale fosterhjem, og så finnes det statlige fosterhjem og behandlingsfosterhjem. Og vi har et kjempehåp om at behandlingsfosterhjem kan være det gode tilbudet for noen av disse barna med skadelig seksuell adferd, for det som alltid er vanskelig er å lage en ramme som gjør at dette blir trygt. Å passe på å følge med 24 timer i døgnet, det er ganske utfordrende, det er utfordrende for ungdommen, men det er også kjempeutfordrende for ansatte. Men i et behandlingsfosterhjem- hvis det ikke har andre barn, slik at denne ungdommen kan bo med to voksne, så får disse behandlingsfosterhjemmene kjempetett oppfølging av psykologer, familieterapeuter og andre veiledere og lærere. Jeg har et kjempehåp om at dette på en måte blir det aller beste tilbudet, fordi en institusjon er en pakke hvor flere ungdommer skal bo sammen. Og det er en vanskelig øvelse, samme om du har skadelig seksuell adferd eller andre utfordringer, så er det alltid kjempeutfordrende å få 4-5 ungdommer med utfordringer til å bo sammen, slik at vi sikrer at alle får en god utvikling.

Vi snakket litt om dette tidligere i andre intervjuer, for eksempel hvis du er en lærer og har en elev som du da mener har en problematisk seksuell adferd – du prøver å ta det opp på skolen, og føler at du ikke får noen å snakke med dette om – er dere noen man kan ringe til, får dere mange «under hånden»-telefoner?

Vi får nok noen under hånden-telefoner, men skole for barnevernsbarn er utfordrende. Et godt gjennomført skoleløp er garantisten for et godt framtidig liv. Derfor blir det satset utrolig mye på skole, og alle barnevernsinstitusjoner har en egen skoleansvarlig blant ansatte. Så det er i utgangspunktet tett samarbeid mellom skolen, og en barnevernsinstitusjon kan ha kontakt med flere skoler – både videregående skoler og ungdomsskoler, noen ganger også barneskoler. Og da er den skoleansvarlige navet i dette. Alle ungdommer som bor i institusjoner har en hovedkontakt – populært kalt stikkontakt. Og det er da disse som bistår i forhold til lekser og alt dette. Når det gjelder fosterhjem i forhold til det jeg snakker om vedrørende behandlingsfosterhjem, så er jeg sikker på at vi skal få til en kjempematch i forhold til kontakten med skolen. I forhold til fosterhjem som er et vanlig hjem som har tatt i mot en ungdom; i utgangspunktet skal de samarbeide. Noen ganger er det utfordringer, og andre ganger går det helt supert, og slik er det.

Du har jo jobbet en stund i dette fagfeltet, og valgt å bli der – hvorfor det?

Dette med skadelig seksuell adferd kom litt på oppløpssiden. Jeg har jobbet med ungdom med utfordringer i forhold til seksualitet, men definert tematikk har jeg jobbet med i 4-5 år. Men en av grunnene til å virkelig legge til «bredsiden» i forhold til barn og ungdom med skadelig seksuell adferd er fordi at hvis disse barna får en adekvat reaksjon, god veiledning og opplæring på hva som er «innafor» og «utafor», så vet vi at ca. 85% begår ikke flere krenkelser mot andre, og det synes jeg er en god grunn til å legge til «bredsida». Jeg har jobbet mye direkte med barn og ungdom. Nå prøver jeg å være byråkrat, men det er givende da, og innimellom kjempeutfordrende. De lærerne som ser dette vet at det er kjempeutfordrende og det er av og til vanskelig å forstå hvordan disse barna reagerer, og hva du har gjort som eventuelt trigger en reaksjon, men samtidig er det dette som gir dynamikk og fagutvikling i dette temaet.

Har du et råd til lærere som føler at dette er litt vanskelig?

Ja. De fleste barn jeg har kjent setter utrolig pris på at du klarer å se de rett inn i øynene, og si med enkle ord hva du ønsker at de skal gjøre og ikke skal gjøre. Og at ungene skjønner at du vil de vel. Fordi at i det øyeblikket en ungdom eller et barn blir i tvil om den voksne vil vel, så har man ødelagt utgangspunktet. Så du må ha en genuin vilje til å hjelpe denne ungdommen, og når de oppfatter det, så er det ofte inngangen.

Jonas Overgaard, seniorrådgiver i Bufetat. Er med i Ressursteam for bekymringsfull og skadelig seksuell atferd (REBESSA).

Spilletid: 8:43

X0

Jeg tror at for veldig mange voksne er det vanskelig å tenke at barn og unge har en seksualitet. Det gjør at man kanskje fort tror eller bekymrer seg for at barna har kommet for langt i utviklingen, når man får høre at barn holder på med seksuell utforskning.

Kan vi påføre barn og unge skam for egen kropp og seksualitet hvis vi setter for strenge grenser?

Det er viktig når vi jobber med seksualitet å tenke at barn og unge trenger å ha et naturlig forhold til sin kropp og sin seksualitet. Det gjør også at de må lov til å utforske, få lov til å være undrende og de må få lov til å bli kjent med seg selv. Så når vi oppdager og ser at barn og unge holder på med å utforske, så er det viktig at vi kjenner på om dette skjer innenfor noen gode rammer, eller at vi agerer dersom vi tenker at rammene, måten det skjer på eller at relasjonene ikke er på plass.

Kan det å lære voksne om skadelig seksuell adferd gjøre at de bare ser problemene ved barn og unges seksualitet?

Vår erfaring er at når man bare fokuserer på det som er skadelig så mister man ut det sunne, normale og det positive ved seksualiteten. Så jeg tenker at det viktigste vi lærer lærere, helsepersonell og andre om seksualitet er i utgangspunktet det som er sunt og godt og så må vi også hjelpe dem til å se grensene som man kan tråkke over og hvor det kan bli skadelig og problematisk.

Hva er de vanligste årsakene til at barn kan vise krenkende seksuell adferd?

Min erfaring er at barn og unge som mangler forståelse, mangler kunnskap sliter med å se grenser. Det være seg i lek. Det være seg i sin seksuelle utforskning osv. Så skal barn og unge vite noe om hvor ting går så må de ha kunnskap, de må ha et språk for det, og de må også erfare at andre respekterer deres grenser.

Hvem skal lære dem dette?

Dette tenker vi at er de som er i nære relasjoner. Det er de vi er trygge nok på til å snakke om vanskelige og intime spørsmål.

Hva er det viktigst å gjøre hvis man blir bekymret for et barns seksuelle væremåte?

Vi tror at det er lett å gå å bære bekymringen inni seg. Det er et krevende tema å diskutere med kollegaer eller andre. Men, har du bekymringen i maven så kan det være vanskelig å få ord på den og det kan være vanskelig å agere på den.
Derfor så tenker vi at hvis man ført er blitt bekymret, så finnes det hjelpemidler som trafikklyset som man kan bruke for å komme i dialog med kollegaer. Er dette noe som er innafor? Eller bør vi agere?

Men hvis lærerkollegiet er uenig om en oppførsel er skadelig eller ikke – hva gjør man da?

Da er man så heldig at det finnes konsultasjonsteam de fleste steder, man kan ta kontakt med regionalt ressurssenter, RVTSene. Og det finnes også andre helsepersonell man kan drøfte med. Og noen ganger er det slik at det er gode argumenter for at noe er innafor, og med de samme argumentene utenfor.

Hvem bør man samarbeide med?

Vi tenker at det er viktig å samarbeide med mennesker som har kompetanse på området. Seksualitet er jo noe som setter mye følelser i sving. Det kan være lett å tro og synse noe, og det er jo også et fagfelt uten de helt tydelige rammene på hva som er greit og hva som er ugreit, og derfor anbefaler vi å ta kontakt med mennesker som vi vet jobber mye med dette og som har nyansert syn.

Vil alle helsesykepleiere vite nok om hva som er bekymringsfull seksualitet dersom jeg som ansatt på skolen tar en telefon dit?

Helseykepleiere har mye kompetanse på kropp og helse, samt psykologiske aspekter. Om de vet nok? Ja, jeg tenker at man også kan spille de gode. En drøfting sammen med en helsesykepleier vil antageligvis resultere i at man får ting på plass. Men man kan ikke bare spille ballen over til dem, man må være en aktør der også selv.

Hvorfor må barnevernet kobles inn?

Vi vet at mange av de som ikke helt forstår grenser, har fått sine grenser overskredet hjemme. Ca. 2/3 viser statistikken har opplevd en eller annen form for omsorgssvikt. Enten en aktiv omsorgssvikt, hvor de har vært utsatt for noe – eller en passiv omsorgssvikt hvor de ikke har blitt møtt med sine behov hjemme. Omsorgssituasjonen til barn er det barnevernet som kartlegger. Barnevernet sitter også på masse ressurser som det kan være bruk for, for å hjelpe barnet ut av den vanskelige situasjonen den har kommet inn i.

Det sies at hvis et barn krenker andre skal det anmeldes. Hvorfor det?

Her tenker jeg for det første at det er viktig å drøfte disse sakene med Statens barnehus, som har god kjennskap til når man bør anmelde og hvilke saker det ikke er nødvendig å anmelde.

Så skal vi også tenke på politi, kriminalomsorg, konfliktrådet – alle sitter på en del ressurser som er viktige for å hjelpe barn og unge å unngå å komme opp i lignende situasjoner igjen.

Hender det at du syntes at det barnet eller ungdommen gar gjort er så ekkelt og skremmende at du nesten ikke vet hvordan du skal håndtere det?

Vi har lest og møtt både utsatte og utøvere av handlinger som vi tenker – altså som gjør noe med oss. Vi har i hvert fall lyst til å tenke at det kanskje er et monster som står bak. Men i møte med den unge som har begått disse skadelige seksuelle overgrepene så ser jo vi en person som har begått handlinger og det er enkelthandlinger. Ofte har de ikke forstått konsekvensen av det de har gjort selv om utfallet har blitt veldig alvorlig for den andre. Ja, man kan reagere på handlingene og man kan kjenne at det er vanskelig å jobbe med ut ifra det utsatte perspektivet, og så er det det å huske på at det er mennesker som står bak.

Hva skal man gjøre hvis foreldrene til ungen ikke mener at dette er så farlig? At det vil gå over av seg selv, eller bare er en form for uskyldig utprøvning?

Dette vet vi kan være ganske bekymringsfullt for det har noe med holdningene å gjøre. Det er jo sånn i dag at når vi gir konsekvenser for det vi tenker er bekymringsfull eller skadelig seksuell adferd, så vet vi at det å komme med konsekvenser i seg selv er viktig. Det hindrer mange å gjøre ting igjen. Men reiser man hjem og møter holdninger som at dette er ålreit, eller at det er den andre som ber om det osv. så er det vanskeligere for de å forstå de grensene som vi som hjelpere eller samfunnet for øvrig prøver å sette. Derfor er det viktig at vi kommer i god dialog også med foresatte, pårørende om hva de kan gjøre hjemme for unngå at deres sønn eller datter kommer i slike situasjoner på nytt.

Christian Lunde-Hanssen er Psykologspesialist og CL team, barneavdelingen, Sykehuset Østfold.

Spilletid: 7:28