På denne siden har vi samlet alle filmene du finner på ulike steder i veilederen.

VIDEOBIBLIOTEK

Som lærere så møter vi ofte elever som utfordrer oss på ulike måter, og det gjør mye med oss som lærere. Noe av det som kanskje gjør mest med oss er når vi møter elever som utviser problematisk eller skadelig seksuell atferd. Da er det sånn at vi ofte kommer i panikk som voksne, rett og slett, og vi mister den roen vi trenger for å kunne tilnærme oss situasjonen på en best mulig måte.

Nå er det sånn at nyere hjerneforskning kan hjelpe oss lærere til å tilnærme oss elever som sliter særlig med seksualisert atferd, men også annen type utfordrende atferd.

Det er sånn at hjernen består av tre deler: vi har en sansehjerne, vi har en følelseshjerne og vi har en tenkehjerne. Tenkehjernen er påkoblet når vi er trygge og rolige, mens når vi er litt urolige og i det som kalles alarmberedskap da stenges forbindelsen mellom sanse- og tenkehjernen. Og det betyr at hvis vi som lærere skal undervise i klasserommet og ha elever åpne for læring så trenger vi å ha tenkehjernen påkoblet.

Et veldig nyttig verktøy for å kunne forklare når barn og voksne også er påkoblet tenkehjernen, er «Toleransevinduet». Vi alle mennesker har et toleransevindu, og det er sånn at når vi er inni det så er vi trygge og åpne for læring, mens når vi er utenfor på en eller annen måte, så er vi i det som heter «Alarmberedskap». Når vi er i alarmberedskap så tenker kroppen bare på hvordan man skal unngå fare. Det betyr at vi som lærere trenger å regulere barn inn i toleransevinduet for å få til læring. Men for å kunne regulere elever inn i toleransevinduet, så krever det at vi voksne er rolige og regulerte selv.

I møte med skadelig seksuell atferd så er det ofte at vi voksne selv går ut av toleransevinduet. Så det er ganske viktig for oss å være klar over våre egne triggere og hvordan vi reagerer, for at vi skal møte barn på best mulig måte.

Når vi lærere bruker og selv inn i vår profesjon så er jo nettopp oss selv som er verktøyet. Og det fordrer jo da både en profesjonell utvikling, men på samme tid fordrer det en personlig utvikling. Og det betyr at når jeg som lærer møter ting som trigger meg så må jeg være veldig klar over hva det gjør med meg personlig, fordi jeg er verktøyet i situasjonen.

Ja det har vært snakket veldig mye om relasjoner og trygghet i skolen i mange år, men jeg tror det som kanskje har vært savnet fra den samtalen er nettopp hvordan vi som lærere bruker oss selv inn i relasjonsarbeidet. For det er nettopp når vi er trygge og rolige selv at vi kan få til en trygghet hos elevene.

Når vi lærere møter utfordrende atferd så trenger vi å beholde roen. Men kanskje noe av det som er det viktigste er nettopp det å kunne tåle elever som utviser en atferd som vi trigges av. Det er nemlig slik at for at vi skal være i posisjon til å gjøre noe endringsarbeid i skolen, så må vi være nær nok i relasjon med eleven for å rett og slett kunne påvirke en endring. Det betyr at vi som lærere har ansvaret for relasjonen, og vi må investere i den relasjonen fra første skoledag, slik at når det oppstår vonde og vanskelige situasjoner for elever, så kan vi være der og regulere de inn i toleransevinduet, og vi kan også skape endring ved en tett og nær dialog og en veiledning som ikke føles oppkonstruert, men heller som en del av en vennlig samtale med elevene.

Jeg tror at dersom man prøver seg på dette endringsarbeidet med å korrigere elever som har en hvilken som helst type utfordrende adferd, men kanskje særlig seksualisert adferd, uten å ha relasjon i bunn, så kan rett og slett selve intervensjonen eller inngrepet få et så negativt utfall at man lukker muligheten til å hjelpe. Og derfor understreker vi dette med relasjon og trygghet først som en del av det universalforebyggende arbeidet som vi kan gjøre på skoler.

Fra side 1.1: Den tredelte hjernen.

Kjersti Draugedalen, Pedagog, Tønsberg kommune.

Spilletid: 5:14

De elevene som vi møter på skolen kommer med ulike erfaringer og opplevelser. Og hvis du vokser opp i et trygt og godt omsorgsmiljø, så stimulerer det sunn utvikling og regulering. Og her har skolearenaen en viktig oppgave; vi skal sørge for at alle barn har et trygt skolemiljø.

De fleste barn er trygge barn, men det er ikke alle som har vokst opp i et trygt omsorgsmiljø. Og hvis du er utsatt for vonde opplevelser så kan det føre til skeivutvikling eller forsinka utvikling. Disse belastende opplevelsene gir sårbare barn, det setter spor i hjernen, og det påvirker reguleringssystemet vårt. Disse barna har ekstra stort behov for å bli sett, behov for trygghet og en god relasjon.

Trygghet det er det aller viktigste i et barn sitt liv og en betydningsfull og trygg voksen det kan være læreren, og den personen kan ha stor betydning for framtida til eleven.

Trygghet er fundamentet for en god relasjon, og dette gjelder alle barn. Men de elevene som har størst behov for en trygghet og en god relasjon, det er de det kan være vanskeligst å komme i posisjon til. De kan avvise oss, de kan være i opposisjon, og de ønsker kanskje ikke kontakt med oss. Alle lærere er opptatt av en god relasjon, men når eleven er uregulert, fysisk, utagerende, de spytter kanskje på oss, sier stygge ting til oss eller krenker andre, så blir dette ekstra krevende, og det kan ta lang tid. Jeg jobbet med en elev en gang som jeg måtte bruke et halvt år med før vi var trygge på hverandre og kom i relasjon. Men det er verdt det, vi må være tålmodige og vi må tåle motstand.

Vår oppgave er å like alle elever. Vi må snu det negative samspillet. Den adferden som eleven utviser kan skape negative følelser i oss. Å være oppmerksom på det er kjempeviktig. Og spesielt i forhold til de elevene som kanskje krenker andre seksuelt, så er dette med trygghet og relasjon kjempeviktig. Jeg vet jo at det i skolen de siste 20 årene har vært snakket om trygghet og relasjon, og vi er kanskje lei av å høre om det, men når vi skal jobbe med seksualitet så er det kjempeviktig å snakke om dette. Fordi at vi blir ofte usikker, vi kan føle ubehag, og når vi hører om elever som krenker andre elever så kanskje noen ganger føler vi litt avsky, men det er kjempeviktig at vi klarer å se bak den adferden. Trygghet og en god relasjon er derfor en forutsetning for at vi skal kunne hjelpe eleven med regulering.

Fra side 1.2: Trygghet, relasjon, regulering.

Kristin Larsen, Pedagog, Trondheim kommune.

Spilletid: 3:31

Hvis jeg sier ordet «seksualitet», hva tenker du på da? Eller ordet «sex»? Hvis du er som de fleste av oss, så tenker du da på samleie. Men vi vet at seksualitet, det er mer enn sex, og sex er mer enn samleie.

Bent Høie han kaller det en kraft, og verdens helseorganisasjon de bruker litt flere ord: det er et grunnbehov som utgjør et aspekt av å være menneske, og som ikke kan skilles fra andre livsaspekter. Og den finnes i den energien som driver oss til å søke kjærlighet, og nærhet. Varme. Og uttrykkes i det vi føler, hvordan vi beveger oss, og hvordan vi rører oss. Den er altså gjennomgripende, og en del av hele vår personlighet og væremåte. Vi kan ikke skille den fra resten av oss. Og det har med kjærlighet å gjøre. Det at vi søker å elske noen, og det å bli elsket.

Den seksuelle utviklingen er spontan. Det vil si at vi trenger ikke finne noen knapp eller noe annet spesielt, den bare settes i gang, det bare skjer. Vi er biologisk disponert for det, slik som annen utvikling. Så er det da slik at vi er påvirket av det samfunnet vi vokser opp i. Og vi kan ha ulike kulturelle «bruksanvisninger». Det kan være i familien, eller det kan være en større del av kulturen. Og da kan vi ha bruksanvisninger knyttet til nakenhet, til dette med seksualitet til hvordan vi har det med hverandre. Og vi håper vi kan ha et samfunn der hvor seksualiteten blir anerkjent som noe positivt i oss.

For eksempel hvis treåringen koser med tissen sin, så er det ikke slik at man sier «fy, det der må du slutte med», men heller kanskje bare la det skje. Eller hvis det er i en upassende setting, prøve å få ungen engasjert i noe annet.

Og da er vi over på noe som er viktig når det gjelder seksualitet, og det er egenrefleksjon. Hvordan har du det med din egen seksualitet, du som er voksen? Er det et krevende tema? Eller er det noe som du kan snakke om og tenke på? Vekker det skam, eller føler du glede og forventning når du tenker på det? Hvordan viser du respekt og omsorg for deg selv og andre på det seksuelle området? Hvilken betydning har det i livet ditt? Hvis du blir bevisst dette, så tror jeg at det kan hjelpe deg til å møte barn og unge sin seksualitet på en god måte.

Så hva er seksualitet for barn? Jo, det er nytelse, det er utforsking, det er artig, som man sier her i Trøndelag. Og det er også sunn og god seksualitet, og det er de samme prinsippene som for annen lek, den er spontan; den oppstår spontant og den slutter spontant. Og det er en lek mellom de som er jevnaldrende; de forstår det samme, de har samme fysiske kropp, og de er på samme utviklingsnivå. Og de kjenner hverandre som regel. Det er frivillig, og ingen er ukomfortable er engstelige når det skjer, og det også lett avbrytes av voksne eller andre ting som skjer. Mer konkret så er seksualitet for spedbarn nærhet og omsorg, og det er fordi de skal knytte seg til omsorgspersonene sine. Videre når du er cirka to år, så oppdager du kjønnsforskjeller og blir opptatt av det. Og et eksempel av det er når mor kommer ut av dusjen, og toåringen som ikke har så mye språk ennå stirrer veldig der som mor har tissen sin, peker opp og sier «borte?».

Mer kunnskap får de etterhvert. En fireåring for eksempel. En favoritthistorie for meg, det er hun som skal bli storesøster og hvor da mor og far har funnet og lest bok om å bli storesøster. Så kommer tante på besøk, og da finner fireåringen boken, setter seg ned med tante, og viser og forklarer ut fra sin forståelse: «... og her har du dag babyen inn i plastikkposen og der spiser den morkake, nam nam.»

Doktorleker og rolleleker det er vanlig, også for førskolebarnet. Da bytter man på, og da kan de kanskje legge seg oppå hverandre, og lage noe som de kaller «sexing». Men de er så klart umodne i sin kunnskap.
Barns erotiske handlinger har ikke noe mål i seg selv. Dette er forskjellen fra den voksne. Det må vi vite når vi observerer barn. Når det får en særskilt betydning, det vet vi ikke, for det varierer. Barn er forskjellige. Men når de når skolealder så utvikler de en reservasjon, de prøver å gjemme seg vekk fra voksne, de er mer diskret. Samtidig synes de sex er ekkelt. «Ugh, fire ganger har dere gjort det, hvis dere har fire barn..».

Og så har de et frekt språk, og gutter de tillater seg mer enn jenter, og dette tenker vi også er kulturelt betinget. De utvikler en forståelse for seksuell orientering, de hører om homofili, om heterofili, om bifili og andre ord som vi kan bruke om kjønnsidentitet. Og samfunnet vårt har blitt bedre på dette, og det er bra, for det har hjulpet mange barn og unge, selv om vi ikke er helt i mål ennå. Fram mot puberteten så blir man mer bevisst at man er et seksuelt vesen. Man får seksuelle fantasier, og tenninger kan oppstå. Man kjenner mer på dette at man er seksuell og man synes det er spennende, dette som handler om romantikk og kjæresteri, og man søker etter å forstå mer av voksenverdenen og ungdomsverdenen. Man utforsker egen kropp, og onani blir vanlig også blant jenter.

Puberteten er preget av fascinasjon for kropp, nakenhet, kunnskap som har med sex og seksualitet å gjøre. Det handler om relasjonen til seg selv, og relasjon til andre. Man søker en utprøving, både verbalt og over nett. Og mobilen er ikke langt unna. Det gjelder for ungdom å ikke skille seg ut på feil måte, derfor er de opptatt av når skal man gjøre forskjellige ting, og hva kan man gjør i hvilke situasjoner. Men de er usikre, og trenger kunnskap utenfor pornoverdenen og Ex on the Beach. For det er ikke vanlig å ha så stor penis som pornoen har. Det er ikke vanlig å ha en ekstrem sædutløsning. En teskje snakker vi om.

Og klitorisknoppen er bare toppen av isfjellet. Resten av klitoris ligger gjemt under huden på hver side av skjeden. Det er derfor det er så deilig for jenter å bli strøket også her! Og det er heller ikke bra å ha en kjæreste som kontrollerer deg hele tiden, da har du lov til å si stopp. Det handler også om relasjonskompetansen. Så spør de vennene, og så spør de internett, og så sier de også at de ønsker at vi voksne kunne være flinkere til å snakke med de om akkurat dette.

Så hvis vi skal ha en liten oppsummering, så er seksualiteten en del av oss helt fra vi unnfanges og til vi dør. Den forsvinner ikke. Og derfor så tenker jeg at det er fint om vi kan bli venner med vår egen seksualitet, for den skal vi ha hele livet. Og du som er voksen, kan hjelpe barn og unge med akkurat dette.

Fra side 2.1: Seksuell glede og mestring.

Oddfrid Skorpe, Rådgiver, Psykolog, ph.d.

Spilletid: 8:42

Noen ganger kan barns seksuelle leik og utforsking bli for voldsom, intens og grenseoverskridende sånn at det skaper vanskeligheter både for barnet selv og de rundt. Det er derfor viktig at vi i tillegg til å ha fokus på den sunne, gode og naturlige seksuelle utviklingen, er i stand til å oppdage når barns seksualitet blir bekymringsfull/ problematisk eller handlingene blir skadelige.

God omsorg er å reagere når grenser overskrides – dette gjelder også når det er seksuelle handlinger vi snakker om. Vi voksne skal reagere på grenseoverskridende atferd for å sørge for beskyttelse sånn at ingen blir skadet og for å sørge for hjelp og veiledning til den som trenger dette.

Ofte kan det være vanskelig å vurdere om barns seksuelle atferd er sunn og normal for den alderen barnet er i akkurat nå, eller om det som fremvises er bekymringsfullt og kan medføre skade. Simon Hackett har definert innholdet i disse begrepene i et definisjonskontinum, som med pilene i begge retninger viser at de kan være glidende overganger mellom den sunne/gode, den bekymringsfulle og den skadelige seksuelle atferden, og at vi derfor må se på sammenhengen/konteksten dette har foregått i for å være i stad til å vurdere dette. Den sunne seksuelle leiken og utforskingen er preget av: Gjensidighet, lek, samtykke, og at det som skjer er moro og lystbetont. Det er ingen maktforskjell i relasjonen mellom de som deltar, og med makt menes her stor aldersforskjell, stor forskjell i fysikk, status eller kognitiv funksjon.

Den problematiske eller bekymringsfulle seksuelle atferden er: Handlinger som ikke passende i situasjon eller relasjon, kke adekvat for alderen, impulsiv, den kan være påvirket av jevnalderpress, eller det kan være seksuelle handlinger som barnet gjør for å regulere vanskelige tanker eller følelser. Atferden skal ikke ha en karakter som gjør at noen blir redd eller skremt, eller bli redd for å fortelle hva som har skjedd.

Når barn blir redd, skremt, truet til å delta eller truet til å ikke fortelle, er vi over på det skadelige området.
Skadelig seksuell atferd er skadelig både for den som utsettes og den som utfører handlingene. Skadelig atferd kjennetegnes av en maktubalanse mellom deltakerne, kan ha innslag av sinne, frykt, og kan være vanskelig å avlede eller stoppe.

Det vil være av stor betydning å oppdage når seksuelle handlinger blir bekymringsfulle og problematiske. Det er da viktig at vi voksne kan gi barn og unge den hjelpa hver enkelt trenger for å snu handlingsmønster og få de tilbake til å en sunn og god seksuell utvikling. På den måten kan vi forebygge at problematikken utvikler seg til å bli skadelig.
Det er utarbeidet en guide for å identifisere, vurdere og gi respons på seksualitet som fremmer bekymring – Denne guiden kaller vi «Trafikklyset», som bruker fargene fra et trafikklys for å symbolisere områdene sunn, bekymringsfull og skadelig atferd.

Trafikklyset gjenspeiler områdene i definisjonskontinumet og gir eksempler på sunn/god, bekymringsfull og skadelig atferd til ulike aldersgrupper. For det er jo sånn at det som er normalt og bra for en 13-åring må vurderes annerledes om det er en 5-åring som utfører det samme.

Noen kan ha en høyere risiko for å utvikle bekymringsfull seksuell atferd. Det kan være barn og unge som selv har opplevd overgrep, vold og omsorgssvikt, barn med en forstyrret utvikling eller sosialisering eller barn med stor impulsivitet eller aggresjonsproblematikk. Noen eksempler på bekymringsfull atferd kan være:
- en 8-åring som deltar i onanering med andre
- en 10-åring som deler nakenbilder på nettet
- en 14-åring som er opphengt i sex og pornografi sånn at det forstyrrer den normale utviklinga. Eller en 14-åring som bruker et svært aggressivt språk.

Noen eksempler på en skadelig seksuell atferd (altså det røde området i trafikklyset) er:
- En 8-åring som bevisst onanerer foran andre for oppmerksomhet eller for å skremme
- 10-åring som sender seksuelt truende meldinger til andre barn.
- 14-åring som er opptatt av voldelig pornografi, eller som har seksuell aktivitet med dyr (seksuell aktivitet med dyr er ulovlig).
Det er viktig at handlinger som er skadelige stoppes umiddelbart. Gjennom tidlig avdekking og oppfølging av både den utsatte og den som har utført handlingen vil vi være i stand til å hindre at dette skjer igjen.

Når vi nå har nå har sett på hvordan bekymringsfull og skadelige seksuelle handlinger mellom barn kan se ut, så kan man jo spørre seg. Er dette et problem og noe som foregår her i Norge da?
For å svare på det må vi se på undersøkelser av forekomst av seksuelle krenkelser mellom barn og unge.
Internasjonale undersøkelser viser en forekomst av seksuelle krenkelser på mellom 10-50 %, og som et gjennomsnitt bruker vi å si vi at ca 30 % av alle seksuelle krenkelser av barn blir begått av andre barn.

Hvordan er det så i Norge?
For å finne ut av det, kan vi se på ulike selvrapporteringsundersøkelser og Kriminalstatistikk ifht til antall mindreårige som er blitt anmeldt for seksuell krenkelser:

1. «Ung vold - undersøkelsen 2015» (NOVA) er en selvrapporteringsstudie fra avgangselever ved videregående skoler i Norge. Her svarte:
• 3 av 10 jenter svarte at de hadde opplevd minst èn type seksuelt overgrep?
• Dette gjaldt 1 av 10 av guttene
På spørsmål om voldtekt:
• 1 av 10 av jentene at de hadde opplevd voldtekt
• Blant guttene gjaldt dette 1 av 100
Halvparten av overgrepene mot jenter var begått av jevnaldrende eller litt eldre gutter

2. i 2019 fikk vi en selvrapporteringsundersøkelse utført av NKVTS av «Ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten»
Utvalg: ca 9000 (9 240) i alderen 12-16 år
• 1 av 5 har opplevd en eller flere seksuelle krenkelser fra jevnaldrende, og langt flere jenter enn gutter har vært utsatt
• Forekomsten av seksuelle krenkelser fra jevnaldrende skyter fart i løpet av ungdomsskoletiden, og rammer jenter mer enn gutter fra en tidlig alder
• Utøver er oftest en i ungdommens bekjentskapskrets
• I 2 av 3 tilfeller er en gutt utøver av krenkelsene

3. Selvrapporteringsundersøkelse i 2007 av elever i vgs, 15-19 år
«Har overtalt, presset eller tvunget noen til å delta i seksuelle aktiviteter?»

9.5 % av guttene og 1,5 % av jentene
(de utsatte var oftest jenter 10-14 år)

Om vi skal se på kriminalstatistikk, så har vi en viktig rapport fra KRIPOS om «Mindreårige anmeldt for voldtekt i 2016»
Den viser at:
• Antallet voldtektsanmeldelser der den anmeldte er mindreårig øker.
• 225 mindreårige anmeldt for seksuelle krenkelser i 2016
• Om lag en av tre anmeldte er under 15 år.
• En betydelig andel av de unge er anmeldt av flere fornærmede.

Så JA, dette er et problem vi må vie fokus og ta på alvor både som samfunn, som foreldre og som skoleansatte.
Undersøkelser fra Danmark, Januscenteret som behandler og følger opp barn som har krenket andre viser at 30 % av de seksuelle krenkelsene barna her hadde begått, hadde blitt utført i skoletid: i friminutt ute i skolegården, på toalett, i garderober på skolebuss og på veien til/fra skolen.
Skolen er derfor en viktig forebyggingsarena!

Hvem er det så de barna og ungdommene som begår seksuelle krenkelser?
Ofte er dette sårbare barn og unge som også strever på andre området i livet. Det kan være barn som selv har opplevd eller vært vitne til vold og overgrep, eller som bor med dårlige omsorgsbetingelser rundt seg.
Det kan være barn som føler på en stor ensomhet, og som har vanskeligheter med å takle motgang og stress.
Det kan være barn som har vansker med tilknytning og nære relasjoner og som har liten tillit til andre.
Det kan være barn og unge med vanskelige seksuelle opplevelser, og det kan være barn og unge som bruker aggresjon som en måte å møte behov og ønsker på – eller som er grenseoverskridende på mange områder.
Det kan også være barn som har vansker med sosialt samspill, er dårlige på å tolke sosiale signaler, og barn med stor impulsivitet og vansker med å se konsekvenser av det de gjør.
Men vi ser også barn og unge uten andre vansker; det kan være ungdom som har eksperimentert med seksualitet på uansvarlige og «klønete» måter, eller unge som imiterer det de har sett i pornografi på nett.
Viktig er det å se at alle disse barna og ungdommene er i utvikling og at de er unge som først og fremst trenger hjelp og veiledning til å stoppe seg selv fra å begå skade, til å endre atferd og få en positiv utvikling.
Og vi må være veldig obs på å ikke gi barn stempel som er stigmatiserende og vanskelig å endre.
Det er heldigvis nå en økende bevissthet på at årsakene til at barn og unge kan utvikle en skadelig seksuell atferd både er komplekse og bredspektret. Bredspektret på det viset at de ikke bare er forhold med og hos barnet som har betydning, men også forhold i omgivelsene som f.eks omsorgssituasjon, nettverk, påvirkning fra endre eller fra nett og sosiale medier.

Arbeid med skadelig seksuell atferd krever samarbeid mellom flere profesjoner og instanser. Sitt aldri alene med slike saker: drøft med kolleger og ledelse, bruk trafikklyset og oppsøk etater med kompetanse på feltet. Det flotte med tidlig intervensjon er at studier viser at:
• Ca. 9 av 10 barn gjentar ikke skadelige handlinger dersom de får en passende reaksjon
• Korrigering/grensesetting
• Forklaringer
• Veiledning og opplæring til sunn seksualitet
• Noen barn trenger imidlertid mer omfattende tiltak og behandling for å:
Sikre at andre barn er trygge
Få en positiv utvikling
Snu uheldige atferdsmønstre

God hjelp til barn som trenger hjelp for å stoppe krenkende atferd er å gjøre en kartlegging av:

Hva som ligger til grunn for handlingen
Barnets livssituasjon
Andre sårbarheter/vanskeligheter hos barnet
Og ikke minst: Ressurser, sterke sider og beskyttende faktorer både hos barnet og i omgivelsene/miljøet rundt

Målet er å forstå barnets atferd. Denne forståelsen bør danne grunnlaget for videre avgjørelser om hvilke typer tiltak og behandling som behøves.
Det kan være behov for en vurdering av psykologisk og kognitiv fungering og vurdering av risiko og gjentagelsesfare (kan da henvises til BUP eller habiliteringstjenesten for barn). Og kanskje behov for et skreddersydd behandlings- og oppfølgingstilbud som kan gis av BUP i samarbeid med andre aktører (herunder skole).

Jeg gjorde for noen år siden i forbindelse med mastergradsarbeidet mitt, intervju av ungdom som var blitt dømt for seksuelle overgrep. På spørsmål om de trodde de skadelige handlingen kunne vært unngått svarte de mye jeg tenker vi bør ta med oss i dette arbeidet:

«de skadelige seksuelle handlingen jeg gjorde kunne vært unngått ved å fått mere undervisning om seksualitet, fått lært mere om samtykke, seksuell lavalder og gjensidighet»
«Informasjon om konsekvenser av seksuelle krenkelser både for den utsatte og utøver er viktig, likeså kunnskap om hvordan pornografi kan påvirke oss»
«Jeg skulle gjerne hatt noen å snakke med om dette» Og med «dette» mente denne gutten både seksualitet, kropp og hans tiltrekning mot mindre barn.

Unge trenger noe å snakke med når seksualitet blir trøblete, vanskelig og i verste fall skadelig. Skolepersonell kan ofte være en person barn og unge har tillit til, og som derfor kan være de første som får høre om eller selv observerer at noe negativt skjer mellom barn. Skolepersonell er derfor i en ypperlig posisjon til både å undervise og veilede om temaet seksualitet, samt sørge for god hjelp til de som trenger det.

Fra side 3.1: Trafikklyset kan hjelpe oss med å skille - del 1.

Marita Sandvik, vernepleier og fagrådgiver ved Brøset kompetansesenter.

Spilletid: 14:56

Trafikklyset, det er et rammeverk for forståelse av seksualiteten. Det er et rammeverk for å forstå den seksuelle utviklingen, og hvordan det kan komme til uttrykk hos barn og unge. Det vil si at trafikklyset er ment til å skulle hjelpe oss å øke vår bevissthet om at seksualiteten er en viktig del av barnets utvikling. Like viktig som f.eks. språket. Samtidig er det er hjelpemiddel for oss til å skille mellom det som er sunn seksualitet, og det som er bekymringsfullt. Og hvorfor er det viktig?

Min erfaring er det at mange blir usikre. Det at barn og seksualitet rett og slett gjør voksne usikre. Vi vet ikke helt hva det er vi ser, hva det er vi skal si, og hva vi skal gjøre i møte med barns seksualitet. Ofte kan det resultere i at vi ikke gjør noe som helst, eller at vi avviser barnet, eller at vi kjefter. Det dumme med det er jo faktisk det at barnet ikke får den veiledning og støtten det trenger i sin utvikling, for det trenger barn også når det gjelder seksualiteten. De trenger jo hjelp og veiledning og støtte for å kunne utvikle en sunn, seksuell helse, og til det å få et trygt og godt forhold til sin egen kropp.

Og hvordan kan trafikklyset hjelpe deg med det? Mange sier at bare det å lese i Trafikklyset er med på å tydeliggjøre hva som faktisk er greit. Trafikklyset er inndelt akkurat slik som navnet sier; som et trafikklys. Det består i gult, grønt og rødt. Vi er jo vant til at det grønne lyset, det indikerer at nå er det klart. Seksualitet på grønt nivå er helt naturlig. Det er sunt, og det er helt greit. Det betyr ikke at dersom barnet ikke viser sin seksualitet, at det er noe galt med det. For det er ikke alle barn som viser sin seksualitet så tydelig. Vi er forskjellige, og det er helt greit. Det barnet trenger av deg på grønt nivå, det er positiv oppmerksomhet og støtte. Gult lys i trafikken signaliserer det at du skal roe ned, eller at du skal stoppe – eller gjøre det klar. Det gjør du også med gul seksualitet; du må finne ut hva som skjer. Har alle barna det greit? Synes alle de er ålreit det som skjer? Det må du finne ut av. Du må hjelpe de med det. Du må prate med dem, gjerne stille noen spørsmål.

Noen ganger trenger barn hjelp til å gjøre ting på en annen måte, det gjelder også seksualiteten. Hjelp de å justere. Hjelp de å finne andre måter. Hjelp de til å bli bevisst om alle synes at det som skjer er ålreit. For de trenger hjelp til å vite, og kjenne etter i seg selv om det de er med på faktisk er ålreit. For hvis ikke de gjør det, hvis ikke de lærer seg å kjenne hva de selv synes er greit, å lære at de faktisk selv har noen grenser og kan si ifra, så er det vanskelig for de også å skjønne at andre kan synes at ting er vanskelig. Rødt lys, det er stopplys. Det gjelder også seksualiteten. Og er seksualiteten rød, så må du som voksen faktisk gripe inn.

Derfor er det mange som faktisk bruker Trafikklyset aktivt i personalgruppa, eller med andre folk som de kjenner. De får prata om det, de får lest gjennom de ulike kategoriene, både i forhold til farge og det som står i forhold til alder. For den beskriver veldig godt de ulike aldersnivåene, og hva som man kan forvente, hvordan seksualiteten kan se ut. Men alt står jo ikke der allikevel. Hvis du får pratet med andre, og dere får diskutert det. Så finner dere ut av forskjellene mellom dere to også. Vi tåler forskjellige ting vi som voksne også, og vi reagerer ulikt i møte med andres seksualitet – også med barns seksualitet. Hvis dere får diskutert det, gjerne i personalgruppa som jeg sa – så får dere på en måte funnet ut av «hvordan kan dette se ut akkurat her hos oss i denne barnehagen/skolen». Hvor du jobber hen – dere får blitt enige om hvor dere tenker at grensene går. Hvorfor går de akkurat der? Hva er det vi reagere på, og hva reagerer vi ikke på? Og hva er det som gjør at vi ikke reagerer når vi gjerne egentlig burde gjort det?

Hvis dere har pratet om det på forhånd, så kan dere gjerne legge en strategi også for hvordan dere skal agere dersom et barn viser seksualiteten sin på en måte dere tenker ikke er okay. Dere kan også enes om en måte å prate med barnet om seksualiteten. Når vi prater med hverandre og finner ut om det er greit slik vi tenker, så blir vi tryggere, vi blir åpnere, og vi framstår tydeligere ovenfor barna. Og er vi tydelige, så blir barna trygge. De får faktisk den veiledningen, opplæringen og støtten de trenger til å utvikle en sunn seksualitet. Og det er jo utgangspunkt for en sunn seksuelle helse; en god utvikling, masse glede, og sunn seksuell folkeskikk.

Fra side 3.2: Trafikklyset kan hjelpe oss med å skille - del 2.

Birgit Hegge, høgskolelektor VID, fakultet for helsefag.

Spilletid: 7:15

«Porne» betyr «hore»,og «grafi» betyr «tegning» eller «framstilling», og dette er to greske ord som ble satt sammen på 1700-tallet i Frankrike til det vi forstår som pornografi i dag. I følge Store Norske Leksikon, er definisjonen på pornografi bilder eller framstillinger som er ment å være seksuelt opphissende. Vi finner tegninger, statuer og maleri i oldtidens Hellas og i Romerriket, men skal være forsiktige med å kalle dette for pornografi, fordi det kunne hatt andre hensikter – blant andre religiøse formål.

Hvis vi hopper fram til slutten av 60-tallet, så har pornoen endret seg ganske mye fra 17-1800-tallet, og Danmark og Sverige var de to første landene som legaliserte pornografi, og var en betydelig eksportør av pornografisk materiell; film, magasiner osv. Fram til tidlig 70-tall, da tok USA over og gikk i tet, og den teten har de hatt siden.

Når det gjelder utviklingen av pornografien fra 70-tallet og fram til i dag, så ser vi på 70-tallet at de pornografiske filmene var lagd for kinopublikum, og ble vist i kinosaler. I løpet av 80-tallet så kom videoen og revolusjonerte innholdet i pornografien. Det som skjedde da, var at man fikk mer «hjemmeproduksjon»; man kom tettere på, man kom fra ulike vinkler, og innholdet i pornografien endret seg. Den endringen fortsatte med inntoget av DVD-filmer på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, og det var dette som dominerte markedet fram til ca. år 2000. Og rundt år 2000 tok internett over, og det som skjedde var at innholdet i pornografien endret seg enda mer. Vi fikk noe som heter «Gonzo-porno», det vil si pornografi der som er råere, hardere og inneholder mer vold, aggresjon; eksemplifisert gjennom kvelning, slag, mangel på aksept og samtykke, og først og fremst en dominant mann og en kvinne som fant seg i alt uten å bli spurt om det. Det er forsket på dette fra flere hold, og innholdet i mainstream pornografi i 90% av scenene er sagt å inneholde vold mot kvinner.

Bruk av pornografi er ganske omfattende. Ifølge The Aim Project(?) i England, så bruker mellom 50-75% av menn og kvinner porno på en regulær basis. På verdensbasis, så er omsetningen rundt 97 milliarder dollar. Det vil si at omsetningen er større enn Google, Amazon, Yahoo, Microsoft og Apple tilsammen, og da skjønner vi litt av omfanget. Det er 28 millioner søk daglig i verden som handler om pornografi på internett. Vi ser at dette er ganske omfattende, og hvilke konsekvenser har dette? Er dette sunt og godt, eller er det noen fordeler og ulemper med så omfattende bruk av pornografi at og pornoindustrien leverer premissene for hva som er sett på som seksualitet.

Vi kan si at behovet for beplantning er medfødt, og at dette er et biologisk driv. Så kan man tenke at den seksuelle praksis, eller den seksuelle adferden preges av kulturen vi bor i; normer og verdier som preger oss og vår seksualitet, og deretter tenningsmønster etterhvert. Hvis man da legger det til grunn, så kan man tenke at det som blir presentert gjennom pornografien, og spesielt de grove handlingene som blir beskrevet er med på å prege seksualiteten til de som ser på, og spesielt barn og unge som er i en fase hvor de skal lære seg mye; forskjell på rett og galt på alle livsområder, også i forhold til seksualitet.

Porno kan da ha betydning, og spesielt da for barn og unge som er i den utviklingsfasen. Medietilsynet presenterte en rapport i mai i vår som undersøkte barn og ungdom sine medievaner. Av ungdom mellom 13-18 år, så oppga 49% at de så på pornografi. Det er en økning fra 2018, da tallet var 42%. Så selv om vi snakker om pornografi, og selv om det stadig pekes på både positive og negative virkninger av pornografi, så øker andelen unge som ser på pornografi. Andelen ungdom som ser på pornografi øker med alder, og det er flest gutter kontra jenter som har ser på pornografi. Av de som har sett på pornografi, så oppgir 57% at de så pornografi på internett før de fylte 13 år. Når det gjelder aldersgruppen 17-18 år, så oppgir 77% av guttene, og 39% av jentene at de har sett pornografi på internett. De fleste synes det er spennende og interessant, men en god del synes også at det ikke er det – at det er ekkelt, og litt ufyselig. Den andelen fordelt mellom jenter og gutter, så er det jenter som ikke liker det så godt, og guttene liker det bedre enn jentene.

Generelt så kan vi si at å se på pornografi – som da kalles Gonzo-pornografi fra 2000-tallet og framover, er med på å prege indre verdier, fantasier og hvordan man tenker seg at sex er. I mai 2020 så ble det presentert en undersøkelse av Redd Barna som hadde spurt barn og ungdom hva de tenker om internettrelatert pornografi. Rapporten heter «Et skadet bilde av hva sex er». Påvirker dette ungdommene?

Det de sier selv er følgende: Ungdommene sier at det er svært lett tilgang til pornografi, både av det vi kaller for mykporno, og det mer harde slaget som er i retning av Gonzo-porno. Ungdom bruker pornografi for å lære hva sex er. De rapporterer også at det ikke stemmer med virkeligheten, men at det er en kilde til å lære hva som skjer.

En undersøkelse i Australia spurte ungdom hvilken type seksuell adferd ungdommene hadde. De målte i 2013 og 2015, og fant da at andelen som hadde utført analsex hadde økt i 2013 fra 0% til 10% i 2015, og da lurer på man på hva de er som har gjort dette. Har de fått undervisning på skolen, har de snakket med naboen eller har de sett på pornografi? Det er lett å komme over pornografi som inneholder både krenkelser og vold. Mange synes det er ubehagelig, og det stilles spørsmålstegn ved at om jentene skjønner at det ikke er slik i virkeligheten, og det stilles spørsmålstegn ved om guttene kanskje har vanskelighet med å skille mellom fantasi og virkelighet, slik at man skal prøve ut sin fantasi, og tror at det er virkelighet, men så er jo virkeligheten annerledes enn det man skjer på pornofilmene.

Ungdommene rapporter at det er både positive og negative effekter ved å se på pornografi. Det en er at det er spennende, tirrende og skaper tenning. Det andre er at det er litt skummelt, avskyelig og man tenker «Hoi, er det slik det egentlig er». Og ungdommene selv stiller spørsmåltegn ved om pornografien gir noen vrangbilder av hva som er menns seksualitet og kvinners seksualitet. De undrer seg over dette.

Barn og ungdom mener at pornografien øker interesse for å sende og se på nakenbilder, og de mener også at man trekker det litt lenger – å se på pornografi gjør at man ønsker å se på grovere sex. Hvis man er en bruker som bruker det ofte, så blir man ikke tilfredsstilt av å se det som tidligere var normalt, det blir grovere og grovere, og det finner man!

Ungdom mener at barn bør skjermes fra pornografi. De etterlyser også voksne som kan snakke med ungdommene. Og da snakke med de på en måte som er fordomsfri og åpen slik at man kan utforske hva dette egentlig er, hva man kan snakke om og ikke. Og så etterlyser de i skolen at det finnes lærere og læreprogram som kan hjelpe de å finne gode analyser eller gode betraktninger og vurderingsmetoder for å vurdere hva som er bra, og hva er det som ikke er bra. Som en historie og et eksempel fra praksis, så har jeg vært rundt og snakket med ungdom i første klasse på videregående om psykiske vansker, og en gang så var det en blandet klasse, det var noen tøffe fotballgutter, og så var det noen jenter der i tillegg. Vi skulle si noe om ulike følelser, og da var det en tøffing på bakerste rad som ropte «Kåt». Da sa jeg – DET er en god følelse, den skal vi snakke om etterpå. Da ble det helt stille i klassen. Så jeg snakket om kåthet, og om ungdom og seksualitet, og pornografi. Og det var ikke rolig i den klassen før jeg begynte å snakke om det, men når vi begynte å ta opp temaene og spurte de om de så på porno, hva viser porno, og hva er dårlig eller god porno? Da var det helt stille, du kunne høre en knappenål falle. Dette er viktige tema for alle ungdommer, og kanskje preger det tenningsmønster og seksualitet for hele gruppa, hele samfunnet vårt. Det er også løftet fram at det preger oss på mange måter, både i form av den teknologien som er drevet fram, er drevet fram i stor grad av pornobransjen; både video, DVD, internett, høy oppløsning og så videre. Der er pornografien en kraftig pådriver.

Det hevdes også at Virtual Reality-program; altså der du kan gå inn i og oppleve at du er en del av en annen verden ved hjelp av briller og andre ting, er på full fart inn i pornoindustrien. Det finnes noe allerede nå, men det blir videreutviklet, og man selv kan bestille hva som skal skje når man går inn i virtuelle rom. Man føler praktisk talt at man er inne i rommet. Hovedpoenget med denne delen nå er å si at pornografien er omfattende. Voksne ser på pornografi, barn og ungdom ser på pornografi og det preger oss alle sammen på et vis.

Det neste temaet jeg har lyst til å snakke om er: Bidrar pornografien til seksuelle overgrep, og seksuelle krenkelser blant andre fra barn og ungdom til barn til ungdom? Det finnes en fasit som sier at noen typer pornografi under noen omstendigheter kan være skadelig for noen type mennesker. Når det gjelder ungdom som krenker andre, så rapporterer de at de har sett mer pornografi, og hvis man sammenligner ungdom som har begått seksuell kriminalitet/seksuelle krenkelser, kontra de som har begått vanlig kriminalitet – en bred definisjon – så rapporterer de som har begått seksuelle krenkelser at de har sett mer pornografi.

For noen mennesker så vil tilgang til og eksponering for pornografi av den typen som er grov, lede opp imot at de kan gjenta det de har sett på pornofilmen. Det er en australsk undersøkelse som har spurt 193 terapeuter verden over som har jobbet med ungdommer og spesielt gutter som hadde begått seksuelle overgrep, og da lurte de på om de hadde sett pornografi, og om det hadde noen seksuell betydning for det seksuelle overgrepet de hadde gjort. Og svaret er ja. De hadde sett mye pornografi, og en stor andel opp over 60% hadde gjenskapt det overgrepet de hadde sett på mainstream pornografi i virkeligheten mot noen tilfeldige offer, og noen ganger et offer i familien. Det pekes på i ??-prosjektet at pornografi, altså at voksne menn og ungdommer som ser på pornografi og har det de kaller en maskulin fiendtlighet som liker å kontrollere, liker å ydmyke, liker å dominere kvinner, får en negativ effekt av å se den type pornografi, så de skyver de i feil retning. Så kan man tenke; er dette høna eller egget? Det er litt sånn, på vegne av oss menn, så er det ikke alle sammen som blir potensielle overgripere. Men det er en liten gruppe som har de holdningene og som ser mer, får dyrket fram sine holdninger og som får bekreftet sine verdier gjennom en fantasipornografi, som igjen gjør at de kommer nærmere å gjøre et overgrep.

Regelmessig bruk av porno som har fiendtlig maskulinitet, den her upersonlige sexen og nedgraderinger av kvinner, kan føre til holdninger der man blir mindre oppmerksom på hva andre føler, hva andre opplever og andre sine grenser. Så for barn og unge som er sårbare, som har sin oppvekst som kanskje ikke er god, kanskje det ikke er voksne å stole på, kanskje det er utfordringer i forhold til læring, kanskje de har et evnenivå som kanskje ikke er helt på topp og kanskje under normalen, så blir den type pornografi å vise å ha en effekt i forhold til å krenke andre.

Vi vet at den gruppa som krenker andre er en heterogen gruppe, men en av de største gruppene innenfor den er de som har lærevansker kombinert med andre utfordringer og risikofaktorer i livet sitt. Det handler om; hvor slutter jeg, og hvor begynner de andre. Hvis man har vanskeligheter med å forstå det, så er det veldig rart om man skal forstå det når det gjelder seksualitet, og spesielt når læringsarenaen er et internett uten kontroll fra voksne, og uten mulighet til å korrigere det man snakker om og det man ser.

Den kunnskapen vi har om pornografi og hvordan det påvirker vår seksualitet og hvordan det påvirker seksuelle krenkelser; her antydes det sammenhenger, det er ikke årsaksforklaringer. Det er viktig å ha med i denne sammenhengen. Det er en klok dame som bor i Colorado, og som heter Gayle Ryan, hun sa det at de ungdommene som krenker andre er ungdommer som er forvirret i forhold til sin seksualitet, og i utgangspunktet har et potensiale for å krenke andre. En ting er allefall sikkert, og det er at ungdom er forvirret av pornoindustrien, internett og pornografi. Dermed så kan man tenke at det bidrar til noen sårbare individer som kan få en misoppfatning, og kan krenke andre mer eller mindre «vel vitende» om det.

Hva skal vi gjøre med dette da? Pornoindustrien har kommet for å bli. Omsetningen er veldig stor, det er veldig mange som tjener penger på dette. Ungdommen ser på det, og forekomsten øker, slik som Medietilsynets undersøkelse viste i mai i år. Kanskje skal vi tilby ungdommene og barna også, andre bilder på hva seksualitet er; mer realistisk, mer fokus på relasjon, mer fokus på følelser, samtykke er en selvfølge, og utprøving i trygge omgivelser.

Tilslutt vil vi da beskrive at de fantasiene som presenteres gjennom pornoverdenen, og internettrelaterte medier; det representerer ikke hva vanlig sex mellom mennesker som er glad i hverandre, eller møtes under like vilkår i det hele tatt. Det trenger ungdommene våre å få høre. Det ungdommene våre trenger er en beskrivelse av realistisk seksualitet; hva er det som skjer, hva er det som skjer mellom mennesker – hva er kjennetegnet i dét. Vi tenker da på samtykke, trygge omgivelser, muligheten til å trekke seg, eller å velge å bli med på ting ut fra et fritt ønske uten noen form for press eller forventninger, fra for eksempel internett.

Fra side 3.3: Pornografi.

Morten Jensås Lundgren, Klinisk pedagog.

Spilletid: 17:10

Fra side 4.2: Å være mentalt tilgjengelig i samtaler.

Dag Nordangers korte og enkle forklaring av toleransevinduet.

Spilletid: 4:28

Hva slag ansvar har det kommunale barnevernet?

Det kommunale barnevernet har ansvar for å ivareta barna etter at de har flyttet i fosterhjem eller institusjon. Så vi har ansvaret for å følge opp barnas utvikling.

Du er psykolog, hva jobber du med i det kommunale barnevernet?

Min oppgave er å veilede de ansatte som har disse oppfølgingsoppgavene, og også veilede fosterforeldre, og i noen grad direktearbeid med barn og ungdom.

Hvor mange barn er det som er i denne trakten?

Trondheim Kommune har valgt å organisere dette arbeidet med barn etter at de har flyttet i en egen enhet, og der har vi ca 400 barn. Og så har vi hatt mange enslige mindreårige som nå begynner å bli voksen. Og dette tallet har vært opp i 2-300, og dette er et synkende tall.

Du veileder fosterforeldre, hva er det du veileder de i?

Det kan være å stå i relasjonene til de, stå i utfordringer de har med samarbeid med biologisk familie, tåle uttrykkene deres. Det er masse, det er stor variasjon i problemstillingene der.

Det må være ganske krevende å være fosterforeldre?

Ja, det er en undervurdert oppgave.

Og det er manko på det, også?

Ja.

Men hvis vi snakker om skadelig seksuell adferd, hvor ofte kommer det opp i dine veiledningssesjoner?

Nå har jo jeg konsentrert meg litt om dette feltet, så det er naturlig at det kommer til meg. Og jeg har konstant noen saker gående med dette som tema. Har ingen tall på det, men vår enhet er overrepresentert fordi det har sammenheng med omsorgssvikt, atferdsvansker og det feltet, og det viser forskning også. At barn som er utsatt for omsorgssvikt, vold og andre ting, så kommer det seksuelle som ett av uttrykkene.

Hvordan går du fram?

Vi kartlegger litt, finner ut hvor alvorlig det er, hvem blir utsatt, hyppighet, alvorlighetsgrad, og så finner i tiltak ut ifra det, og det kan like gjerne være lærere og fosterforeldre som kommer med forslag. Jeg har veilederoppgaver for fosterforeldre som kan være hyppig i starten, og så kan det bli lengre og lengre intervaller mellom at jeg møter de. Men jeg følger opp utviklingen til barn via veiledning til fosterforeldre.

Er det viktig å være oppmerksom på skadelig seksuell adferd tidlig vil du si?

Ja, absolutt. Vi har jo problemstillinger med små barn, og vi vet fra media og forskning at det er ingen aldersgrense for å bli utsatt for seksuelle krenkelser, og ofte ser vi det at de barna som viser kategorisert adferd, er ofte utsatt for krenkelser selv.

Føler du at hjelpen vi gir barn som er ofre for skadelig seksuell adferd, at det hjelper?

Jepp! For de aller fleste så hjelper det, og jeg har flere eksempler på hyppige krenkelser; for eksempel fra en femårig gutt som hele tiden skulle ta på puppene til fostermor, spørre om intime ting og gikk over grensene til alle han traff på sin vei, og der hvor man måtte ha mye fokus på yngre søsken og yngre barn, fordi han gjorde ting. Men dette gjør han ikke lengre, og nå er han elleve. Nå er han veldig obs på fostermor og fosterfar, og sjekker ut om «dette og dette er greit». Han har tilknytningen, har endret adferd og er veldig opptatt av temaet, men det er det jo mange andre som er også. Det er på en naturlig og utforskende måte, «er dette greit». Det er mange andre barn som skulle hatt noe veiledning på det.

Har du inntrykk av at vi er mer oppmerksomme på skadelig seksuell atferd nå enn tidligere?

Ja, heldigvis. For det er jo et atferdsuttrykk på lik linje med vold. Vi reagerer jo på barn som bruker vold, og vi bør også reagere på lignende måte når det gjelder krenkelser seksuelt. Hvis vi er mer oppmerksomme på det nå, så betyr det jo at fosterforeldre også da nødvendigvis må være mer oppmerksomme på det nå, og det stiller jo et større krav til veiledning da; at vi setter krysset her – fra når vi ikke var oppmerksomme på det til når vi ble det, så hvordan har din rolle endret seg i forhold til å gi veiledning vedrørende skadelig seksuell atferd?

Jeg blir jo etterspurt, og vi anvender jo den kunnskapen som nå foreligger om dette feltet, og prøver å ta dette som et tema på lik linje med andre ting.

Hva gir deg glede i jobben din?

Det er å se de endringene da, at det hjelper, at folk er fornøyd og får det til.

Kan skoler og lærere bruke dere som rådgivere?

Ja, det kan de.

Hvordan gjør de det?

Det kan være rundt et arbeidslag vi lager rundt et barn med denne adferden, så blir vi kjent etterhvert, og vi etterspørres. Om vi f.eks. kan ha en egen sesjon med de ansatte på skolen, det har jeg hatt i flere sammenhenger, hele personalgruppen eller deler av den, og at vi følger de litt over tid så vi får til det vi ønsker på dette feltet.

Har du et råd til en lærer som har en elev som har en utfordring med skadelig seksuell adferd og som føler at dette er en litt vanskelig materie å jobbe seg gjennom?

Det er å bruke seg selv. Hvis man føler uro for at dette er noe som ikke er greit, så snakk først med en kollega, ledelsen eller ta kontakt med Rebessa og få en prat på det. Det klargjør ofte om dette er noe vi skal gå videre på eller ikke. Dette med seksualitet er litt uvant å snakke om i profesjonell sammenheng, for ingen av oss har hatt det som tema i utdanningen. Så jeg prøver å selge meg inn hos utdanningsinstitusjonene, og det er kanskje bedre nå. Folk har ulik terskel for dette, fordi du blir minnet på din egen seksualitet og så spørs det hvordan man har det selv om det er greit å snakke om det, for det stusset jeg på i starten da jeg begynte å jobbe med dette temaet og jeg synes det var kjempeviktig. Da var det egne kollegaer som syntes at dette temaet, det var et ikke-tema. Og det må vi respektere, men hvis du kommer over det, og det er greit, og finner at dette er noe vi kan snakke om på samme måte som at det er lite mat til skolematen eller andre ting vi tar opp med elever og foreldre. Vi må prøve å få det ned på et plan hvor at seksualiteten er en del av livet, det er en del av psykisk helse, så vi må behandle det profesjonelt.

Men måten forskjellige generasjoner snakker om seksualitet på har jo endret seg vesentlig nå, med Paradise Hotel, Snapchat og slike ting. Så det er vel kanskje et større juv mellom de som er tjue minus, og den nærmeste foreldregenerasjonen?

De unge nå, de har et annet syn på seksualitet enn det min generasjon har. For oss var det mye tabu og sjenanse, og kanskje det tørre å være åpen som var problemet, men nå er det kanskje det å ta hensyn til andre, og være obs på at du kanskje krenker andre med det du selv synes er helt vanlig. Det er jo et fint program på tv nå som heter «Innafor». Jeg skulle sette meg for å se på det i går, og det var så detaljert i programmet som jeg synes er så fint at de tar opp. For man trenger dette med å se andres perspektiv, samtykke og læring om dette. Jeg har jo jobbet mye med mobbing, det er samme problemet der; man tror man er morsom og har noe på gang, og så blir det oppfattet som mobbing. Det er det samme med overgrep også, noen tror at dette er normal seksualitet for de har sett det på film og porno, og tror at det er slik det skal være, og så er det aldeles ikke slik det skal være hvis man skal få det fint seksuelt.

Men det kan jo være at de generasjonen som er tjue pluss har noe å lære av de unge når det gjelder å snakke om seksualitet veldig åpent?

Det er det absolutt. Men så har de unge noe å lære av de eldre med å ta med følelser inn i seksualiteten. For det er da det blir trøbbel, når du krenker følelsene. For det påvirker ikke det tekniske som skjer hvis man kobler ut følelsene. Men noen synes jo også at det er greit med litt romantikk eller følelser også.

Fra side 6.4: Struktur for et samråd - roller.

Else Baardsgaard, psykologspesialist. Jobber ved Omsorgsenheten i Trondheim kommune. Er med i Ressursteam for bekymringsfull og skadelig seksuell atferd (REBESSA).

Spilletid: 4:55

Barnehuset er et tverrfaglig sted hvor barn og sårbare voksne kommer til avhør. Og der blir de mottatt med et helhetlig tilbud både av oss som er rådgivere, de kan få møte helsepleiere, leger, sykepleiere og tannleger. Vi skal gi et helhetlig tilbud i etterkant av avhør, til både barn og deres foresatte.

De avhørene, de blir brukt i rettsaker, er det å anse som politiavhør?

Ja, det kalles et tilrettelagt avhør, og det gjøres som et rettslig skritt i politiets etterforskning. Og hvis det blir tatt ut tiltale mot den som er siktet, så kan det bli brukt i retten.

Har metodikken endret seg så lenge du har vært her?

Ja, nå har jeg jobbet på Barnehuset siden oppstarten i 2009, så det har vært en stor endring. Før i tiden så kaltes det «dommeravhør», for da var det en dommer som ledet avhørene. Så kom det en endring i 2015, da ble det tilrettelagte avhør; dommeren gikk ut, og forsvarer var også representert denne gangen, der han eller hun også gikk ut av avhøret. Nå er det politiet som administrerer og organiserer dette.

Mens du da har fagkunnskapen til å kunne snakke med barna?

Min rolle i et tilrettelagt avhør, der sitter jeg på noe som kalles et visittrom, og det er å observere barnet som er inne til avhør. Min oppgave er å se etter hvilke typer behov eller hjelp dette barnet kan ha behov for i ettertid, og så er det også det å være hjelp og støtte til avhører og komme med innspill til spørsmål underveis. Det å ha barnefaglig fokus.

Så barnets beste, på en måte?

Ja, det gjelder fra A til Å det. Vi har jo flere tilstede, blant annet en verge hvis det er foreldrene som er mistenkt å ha gjort noe mot barna. Så har vi en bistandsadvokat som skal representere barnet i den videre etterforskningen, kanskje fram mot en rettsak. Og så er det selvfølgelig en etterforsker tilstede.

Barnehus finnes over hele landet, hvor mange Barnehus har vi?

Vi har 11 Barnehus.

Så hvis et barn som er blitt utsatt for seksuell aktivitet, altså som er fornærmet, kan du bare dra oss gjennom – hva skjer med barnet?

Det blir jo forberedt i forkant av dagen barnet kommer- vi kaller det et samrådsmøte hvor vi diskuterer med politi, barnevern, verge og etterforsker hvordan vi skal legge opp selve avhørsdagen: når skal barnet komme, hvem skal følge barnet – mor eller far, lærer, førskolelærer osv.? Så har vi en gjennomgang av saken – hva det anmeldte forholdet inneholder; hva er anmeldt, hva har skjedd? Så skal denne avhøreren forberede seg på selve avhørsdagen. Så når barnet kommer blir det tatt imot av avhører, og blir vist til et venterom hvor han eller henne får vente med følgepersonen. Så blir barnet tatt med inn på et avhørsrom sammen med avhører, hvor man da skal gå gjennom det anmeldte forholdet.

Hvor lenge pleier et slikt avhør å vare?
Det er litt vanskelig å si det kan være alt fra en halvtime til en time, eller to til tre timer. Det kommer litt an på saken, og hvor mye det er snakk om, og det kommer også an på barnets alder. Når det er små barn som skal inn til avhør, barn under 5 år, så har vi det vi kaller sekvensielle avhør.

Og det er?
Sekvensielle avhør er avhør som er delt opp i moduler. Det handler om å bli kjent først for å finne ut hva barnet evner av å svare på spørsmål, har barnet tallforståelse, kan det klokken og slike ting. Før man da etterhvert beveger seg inn på det området som er anmeldt, det temaet det skal snakkes om.

Det er vel ikke bestandig at barn har lyst til å snakke om det som har skjedd?
Nei, av og til så kan det være veldig vanskelig for barn å fortelle om det verste, eller noe av det verste de har opplevd. Det kan være lojalitet til mor eller far, det kan være lojalitet til besteforeldre hvis de er mistenkt for å ha gjort noe galt, det kan være forhold med barnet som gjør det vanskelig, f.eks. om det har noen diagnoser. Det kan være språkvansker, det kan være bruk av tolk som kan være med på å gjøre et avhør vanskelig. Så det er flere forhold som kan være med og gjøre det vanskelig.

Hvis den som er mistenkt for å da ha utøvd uønsket seksuell adferd mot et barn selv er et barn, vil dette barnet også komme inn til Barnehuset?
Ja, det vil det, men det skjer ikke i alle tilfeller. For oss på Barnehuset er det jo også viktig at det barnet som er mistenkt for å ha utøvd uheldig eller skadelig seksuell aktivitet blir avhørt av politiet, og vil gjerne at det skal skje på Barnehus. Men av og til så kan det skje lokalt på ulike lensmannskontor, og av og til så skjer det også uten at det er noen representanter fra Barnehuset tilstede.

Er det ofte at folk fra skole som er ledsagere?
Ja, det kan være skole, men det kommer an litt på saken egentlig. For hvis det er et barn eller en ungdom som er mistenkt for å ha utvist uheldig seksuell adferd, så kan det godt være at det er foresatte som også er følgepersoner.

Men, foresatte til barn som har opplevd uønsket seksuell adferd, hvordan tar de det føler du?
Det er litt forskjellig. For mange av de foresatte så kommer dette som et sjokk. Helt klart. Så for oss på Barnehuset er det viktig å komme i kontakt med de også, og tilby de hjelp og oppfølging, enten det er samtaler eller veiledning.

Hva er det som får deg til å føle at du gjør en viktig jobb?
Grunnlaget for meg er jo det at hvis man tenker at en gutt har gjort noe – for det er flest gutter- som har gjort noe galt seksuelt, så handler det om å få de på «rett sti», slik at han ikke havner i trøbbel igjen. Det er det som er motiverende – det å skape et håp om at selv om man har gjort noe galt som ikke har vært bra, så kan man kanskje få seg en jevngammel kjæreste, og kan ha det fint på det seksuelle området.

Kan du gi noen eksempler på uønsket seksuell adferd som dere får på Barnehuset?
Ja, det kan være store forskjeller i alder og modning – det kan være en tretten år gammel gutt som utviser seksuell aktivitet mot ei jente på seks år.

Hvordan blir barna fulgt opp i ettertid?
Vi tilbyr jo samtaler, både til barnet og de foresatte. Men så kommer det litt an på alvorlighetsgraden i det anmeldte forholdet; hva skal denne gutten eller ungdommen ha utøvd eller utført. Så det kan være en lavterskel på at det anmeldte forholdet ikke er så alvorlig, men det må i alle fall snakkes om. Så da kan det hende at vi snakker litt om seksualitet, kroppsgrenser, kroppsregler, og om hva som kan være lurt å gjøre i framtida. Og så har vi de barn og ungdommer som har gjort ganske grove, seksuelle krenkelser. De må vi kanskje bruke litt mer tid på ved å kartlegge og utrede, og tilby behandling. Det er klart at da involverer vi foresatte i dette også, så kan det tenkes at dette er barn som har utfordringer eller typer diagnoser som gjør at vi må samarbeide med barne- og ungdomspsykiatrien eller andre.

Fra side 6.4: Struktur for et samråd - roller.

Øystein Wammer-Pettersen, klinisk barnevernspedagog og familieterapeut, Statens barnehus Trondheim. Er med i Ressursteam for bekymringsfull og skadelig seksuell atferd (REBESSA).

Spilletid: 6:06

Du jobber i psykisk helse for barn og unge; BUP. Hvordan havnet du der?
Det er en litt spesiell historie, for den er kanskje litt utradisjonell. Jeg er utdannet i forsvaret, og har vært 8 år i hæren med jobb både i inn- og utland. Så tenkte jeg at jeg ville ha en utdannelse hvor jeg jobber med mennesker, men jeg ville være i Norge og på mer sivile plasser enn der jeg har tjenestegjort. Og da ble det å ta en bachelor i sosialt arbeid, og slik startet det. Da begynte jeg på universitetet i Stavanger, og fikk der innblikk i både barnevern, psykiatri, og den biten av det.

Kommer alle barn og unge som har psykiske problemer til BUP?
Nei, det gjør de ikke. Det er to instanser som kan henvise videre til oss, da det er en del som skal gjøres før man kommer i det som kalles spesialisthelsetjenesten. Så det er barnevernstjenesten og fastlegen som kan sende henvisning videre til oss.

Føler du at det er et økende behov for det fagfeltet du har på BUP, blant barn og unge?
Ja, siden 2012 da jeg begynte i psykiatrien, så merker jeg at det er flere henvisninger, og at ungdom også kanskje er flinkere til å si fra og å søke hjelp. Ting som før ikke ble snakket om tør man å ta opp, og man har kanskje snakket med læreren sin, eller helsesøster, og så bringer de det videre da, så sånn sett tror jeg at tematikken alltid har vært der, men man er flinkere til å søke råd og hjelp.

Skadelig seksuell adferd, er det noe dere ser ofte?
Jeg gjør jo det, fordi at jeg har spesialisert meg innenfor det feltet, og en prosentandel av jobben min handler om kun det. Det er ikke hovedhenvisningsgrunnen til BUP, på ingen som helst måte, men vi ser det mer og mer, og kanskje mer de senere årene også, for det er en ting som kanskje ingen snakket om, eller man følte at hvis man snakket om det, så kunne man bli «tatt» for noe. Dette har også endret seg, og da sniker det seg inn i henvisningen at i tillegg til at du er henvist for kanskje ADHD, eller ønsker om utredning for depresjon og diverse, så kan det også komme med uheldige hendelser med søsken, en mindreårig nabogutt og så videre. Så før så ble skadelig seksuell adferd pakket inn i en henvisning, men nå så kan det komme mer sånn; dette har skjedd, og det ønsker vi hjelp til.

Det høres ut som at det er bedre for behandlingen at man tør å sette ord på hva problemene faktisk er?
Absolutt, og jeg har også vært med på å jobbe i årevis med ungdom hvor vi har vært innom temaer med skolevegring, angst, depresjon eller utvikling av spiseforstyrrelser. Og i løpet av de ulike behandlingsformene, så kommer det fram hendelser som seksuell misbruk, incest i familien eller diverse da. Og da har vi brukt mange år på å ikke ta tak i det som egentlig er problemet, og kanskje diagnostisert barn feil også. Så det er en klar fordel hvis dette blir nevnt, at man tør å sette ord på det.

Alle de tabuene er jo ikke borte, selv om det er blitt bedre?
Nei, på ingen som helst måte. Men jeg ser en generasjonsgreie – nå nærmer jeg meg førti, og tenker at jeg er ganske liberal og en person man kan snakke med om mange forskjellige ting. Men så har jo ungdommene fra fjorten og opp til atten, de tør å ta tak i ting, de tør å si «jeg er homofil», «jeg er lesbisk». Man ser at de da tør å si fra om ting som kanskje generasjonen over har lagt litt lokk på.

Man kan si mye galt om Snapchat-generasjonen, og Paradise Hotel og alt det der og at man lærer helt feil ting, men det er en slags seksuell revolusjon som denne generasjonen har hatt som også kan ha en positiv betydning i at man da faktisk tør å snakke om det den forrige generasjonen feide under teppet?
Ja, jeg tenker at den utviklingen av disse programmene du nevner, Snapchat og at det er så tilgjengelig, det er jo både plusser og minuser med det. Plusset er jo at det blir snakket om, og alle har sett det. Minuset er jo kanskje at man vokser opp og tenker at det skal være slik, og at det er slik det er. Og når man da etterpå kjenner på at «dette har jeg vært med på, men nå begynner jeg å få et problem med det», det er da man må inn og si at «det du ser på tv eller det du får tilsendt av bilder ikke nødvendigvis er slik det skal være.

Hva slags hjelp er det dere tilbyr barn og unge på BUP?
Veldig mye forskjellig. Og det vi er mest opptatt av er ikke den hendelsen som blir beskrevet, for det ligger jo tabuet, sant, og det er jo det som er vanskelig. Men vi prøver litt å snakke om «hvorfor havnet du i denne situasjonen, og hvorfor ble det slik for deg?», og da får vi mange ulike grunner, og det er disse grunnene vi blir interessert i, og opplever at de som kommer og får si noe om grunnen, og ikke akkurat bare det som er gjort. Da går praten litt lettere.

Men hvis jeg var en lærer, og jeg hadde en elev som jeg mistenkte seksuell adferd hos, da er ikke BUP noen jeg skal forholde meg til, da skal jeg forholde meg til rektor og fastlege som er kun de som kan henvise til dere?
Blant de som henviser så er det noen som ringer inn anonyme konsultasjoner hvor de sier at de sitter i en slik og slik situasjon, og at de har prøvd å prate med foreldrene, men de er ikke enige i dette. For det opplever vi ofte at for foreldre så kan dette være en belastende telefon å få, og man vil ikke vedkjenne seg at barnet sitt holder på sånn, og jeg tror dette handler om gammel skam da, at man tidligere tenkte at hvis du drev med noe sånt, så er det sikkert fra foreldrene dine, da har det sikkert skjedd noe med deg. At det henger igjen en sånn gammel tankegang, men slik tenker vi ikke lenger. Slik at noen ringer inn og drøfter anonymt, og få litt hjelp videre.

Ja, fordi det er jo også litt tabu på noen læresteder, at det ikke er så mange å snakke til og diskutere med på skolen, så det betyr at BUP kan være en slags undercover bakkanal for å få noen råd på hva man skal gjøre?
Ja, jeg har tatt i mot ganske mange anonyme konsultasjoner fra både ungdomsskoler og videregående skoler hvor de egentlig bare vil snakke høyt om det de har observert og sett, og jeg opplever at det går bra når de har foreldrene på lag, at de er med og blir med til fastlege. Men hvis foreldrene ikke vil vedkjenne seg dette, så sitter de jo med problemstillingen, og det er da det blir litt sånn vanskelig da. Man må prøve å finne motivasjonen hos dette barnet eller ungdommen til å ta i mot hjelp.

Vi var litt inne på det i stad, at du føler at ungdom snakker lettere om det som tidligere generasjoner mente var en tabu. Hva gjør du hvis de ikke vil snakke om det?
Min opplevelse er at de fleste vil snakke om det på en eller annen grad, men jeg har jo også en del ungdommer som har blitt tatt for det de har gjort da, og fått noe som kalles ungdomsoppfølging, det vil si at politiet har vært inne i bildet, og de er under en sånn oppfølging fra konfliktrådet. Og da kan samtaler i BUP være noe som blir satt inn som frivillig tvang for å fullføre en behandling på en måte. De møter det med «jeg kan møte deg, men jeg har ingenting å si til deg». Og da tenker jeg jo at vi skal jo være her i 10 timer, så vi får bare begynne en plass. Og da igjen er vi tilbake til spørsmålet om «hvorfor skjedde dette med deg, hvorfor havnet du i denne situasjonen», og det har de jo ofte en del tanker om, og sakte men sikkert så begynner ballen å rulle, og da er det ikke slik at de første timene har fokus på at dette er handlinger man kan bli dømt for – man prøver å fjerne skammen for å få dialogen, og da må man være ærlig på at dersom man ikke slutter med det man driver med, så kan man bli dømt for det. Og når man er over 18 år, så er det ganske strenge straffer for akkurat det du driver på med nå.

Du hjelper jo foreldrene også, foreldrene er en del av behandlingen. Kan du fortelle hvordan det foregår?
Vi ønsker veldig gjerne å ha med foreldrene når ungdommene er under 16 år, men hvis man er over 16 år så er det litt andre regler med tanke på taushetsplikten. Og når vi har med foreldrene så opplever jeg at vi får til et bedre opplegg. Men jeg har jo også erfaringer med at foreldre kan bli veldig sinte på meg som behandler, for eksempel fordi at de mener at siden jeg snakker om dette, så blir problemet større, og siden jeg gir rom for temaet så skaper det mer stigma for familien. Så jeg har opplevd at foreldre har blitt veldig sint på meg, og har kanskje villet tatt barnet sitt ut av den klinikken, og ville gått til privat behandling, for eksempel. Det er et stort arbeid med å få inn foreldre, men vi kan da sette inn flere behandlere, slik at de ikke nødvendigvis trenger å forholde seg til kun meg, men også en kollega av meg. Dette virker lettere da, for da kan jeg ta meg av barnet. Så må vi etterhvert prøve å samarbeide og sitte i samme rom og snakke om de samme tingene.

Hva er det som gir deg glede i jobben din?
Det er jo å møte disse som har havnet så skeivt utafor at de kanskje har blitt mobbet eller fått en straff for det de har gjort, og så kan vi jobbe sammen for å finne ut hvordan de skal unngå å havne i disse situasjonene, og kan da fra å bli kastet ut av skolen til å få noen år etterpå lov til å fortsette, og til å ikke ha denne tematikken over seg.

Hva er det beste med å hjelpe barn og unge som har skadelig seksuell adferd?
Jo, det er jo litt sånn som jeg var innpå nå – det å få de inn på en annen vei. Jeg tenker jo at det er et samfunnsansvar å ta tak i dette her. Og så viser forskning at hvis man kommer inn veldig sent, så er det lite man får gjort, men her har vi en gylden mulighet til å komme inn tidligere, og få til en atferdsendring for å unngå at barn kommer i denne situasjonen, både som utsatt og den som utsetter. Dette tenker jeg er veldig fint å få være med på.

Fra side 6.4: Struktur for et samråd - roller.

Tina Sæther er klinisk sosionom og familieterapeut. Jobber i BUP Nidarø og ved barnevernsvakta i Trondheim kommune. Er med i Ressursteam for bekymringsfull og skadelig seksuell atferd (REBESSA).

Spilletid: 6:19

Hva er det dere gjør dersom et barn eller en ungdom viser skadelig seksuell adferd?

Hvis det er en ungdom som er plassert, eller allerede har kommet inn i Bufetat enten i institusjon eller i et fosterhjem, så er det litt forskjellig på norgesbasis, men det vi gjør i Midt-Norge er å få til en konsultasjon i Rebessa i ressursteam for skadelig seksuell adferd, så prøver vi å få til en kartlegging av den aktuelle seksuelle adferden, det er det første vi prøver å få til.

Basert på det dere vil finne, så er det da forskjellige tiltak dere kan enten kan hjelpe hjemmene til å iverksette, eller fosterforeldre?

Ja, og det er ikke alltid at denne seksuelle adferden er så veldig bekymringsfull, noen ganger så finner vi ut at vi kanskje skal roe ned litt, og andre ganger går vi inn med tyngre tiltak, lager trygghetsplaner enten i institusjon eller fosterhjem, og da er vi et par stykker som er ansatt på regionskontoret i Midt-Norge som enten hjelper fosterhjem eller institusjon å lage en trygghetsplan. En trygghetsplan er en plan som legger til grunn for hvordan vi skal unngå at det skjer nye krenkelser.

Så det betyr kanskje at dere har en lav terskel på å prøve å identifisere slik at dere kan komme tidlig inn?

Vi prøver. Jeg har jobbet i barnevernsinstitusjoner med disse tiltakene over år, og før så bagatelliserte vi kanskje dette før og kalte det seksuell lek, seksuell utprøving, og tok det kanskje ikke så på alvor som vi gjør i dag. Det er utviklet et verktøy; Trafikklyset, som kan score alvorlighetsgrad enkeltvis, og så finnes det kartleggingsredskaper som gjør at vi kan gå dypere inn i det, og så kan vi lage mer detaljerte planer for hvordan unngå at en gutt, jente eller ungdom begår nye seksuelle krenkelser mot andre, gitt at det er problemstillingen.

Hvordan er det man klarer å identifisere normal seksuell adferd, for alle barn og unge er seksuelle vesener?

De barna som kommer til barnevernet – som kommunen ber Bufetat til hjelp om å bo i barnevernsinstitusjon hvis det er det som er aktuelt, så er det slik at dette er barn som har opplevelser som mange voksne ikke har, og takk for det. Opplevelser som gjør at de har vansker med å regulere seg, og noen av de onanerer for å roe seg ned, og det er innenfor normalgreia. Det kan være en helt grei og normal måte å rose seg ned på, og så trenger kanskje ungdommen en veiledning på hvor denne onaneringen kan skje. Og det kan være en del av tiltaket, men ja, det er en fare for at dette kan bli blåst opp for stort, og det er det vi prøver å bistå med.

Er seksuell adferd, og tildels da uønsket seksuell adferd vanlig hos barn og unge som havner enten på institusjon eller i fosterhjem?

Nei, det kan man ikke si. Jeg har en god kollega som sier at når man har store vansker på utrolig mange områder, så er det utrolig rart hvis seksualiteten ikke er en del av det også.
All ungdom er i en fase hvor de prøver og tester ut, og det skal også ungdom som kommer i barnevernsinstitusjoner ha alle muligheter til. Det er noe med å framheve den sunne seksuelle adferden.

Gir dere veiledning til foreldre og eller fosterforeldre?

Det første året etter at et barn flytter i fosterhjem, så er det det vi i det statlige barnevernet som gir veiledning til fosterforeldrene. Etter det tar den kommunale barnevernstjenesten over. Fra 1 januar i 2022 så tar kommunen over all veiledning. Men så, har jeg lyst til å si noe annet siden jeg har sjansen; det finnes kommunale fosterhjem, og så finnes det statlige fosterhjem og behandlingsfosterhjem. Og vi har et kjempehåp om at behandlingsfosterhjem kan være det gode tilbudet for noen av disse barna med skadelig seksuell adferd, for det som alltid er vanskelig er å lage en ramme som gjør at dette blir trygt. Å passe på å følge med 24 timer i døgnet, det er ganske utfordrende, det er utfordrende for ungdommen, men det er også kjempeutfordrende for ansatte. Men i et behandlingsfosterhjem- hvis det ikke har andre barn, slik at denne ungdommen kan bo med to voksne, så får disse behandlingsfosterhjemmene kjempetett oppfølging av psykologer, familieterapeuter og andre veiledere og lærere. Jeg har et kjempehåp om at dette på en måte blir det aller beste tilbudet, fordi en institusjon er en pakke hvor flere ungdommer skal bo sammen. Og det er en vanskelig øvelse, samme om du har skadelig seksuell adferd eller andre utfordringer, så er det alltid kjempeutfordrende å få 4-5 ungdommer med utfordringer til å bo sammen, slik at vi sikrer at alle får en god utvikling.

Vi snakket litt om dette tidligere i andre intervjuer, for eksempel hvis du er en lærer og har en elev som du da mener har en problematisk seksuell adferd – du prøver å ta det opp på skolen, og føler at du ikke får noen å snakke med dette om – er dere noen man kan ringe til, får dere mange «under hånden»-telefoner?

Vi får nok noen under hånden-telefoner, men skole for barnevernsbarn er utfordrende. Et godt gjennomført skoleløp er garantisten for et godt framtidig liv. Derfor blir det satset utrolig mye på skole, og alle barnevernsinstitusjoner har en egen skoleansvarlig blant ansatte. Så det er i utgangspunktet tett samarbeid mellom skolen, og en barnevernsinstitusjon kan ha kontakt med flere skoler – både videregående skoler og ungdomsskoler, noen ganger også barneskoler. Og da er den skoleansvarlige navet i dette. Alle ungdommer som bor i institusjoner har en hovedkontakt – populært kalt stikkontakt. Og det er da disse som bistår i forhold til lekser og alt dette. Når det gjelder fosterhjem i forhold til det jeg snakker om vedrørende behandlingsfosterhjem, så er jeg sikker på at vi skal få til en kjempematch i forhold til kontakten med skolen. I forhold til fosterhjem som er et vanlig hjem som har tatt i mot en ungdom; i utgangspunktet skal de samarbeide. Noen ganger er det utfordringer, og andre ganger går det helt supert, og slik er det.

Du har jo jobbet en stund i dette fagfeltet, og valgt å bli der – hvorfor det?

Dette med skadelig seksuell adferd kom litt på oppløpssiden. Jeg har jobbet med ungdom med utfordringer i forhold til seksualitet, men definert tematikk har jeg jobbet med i 4-5 år. Men en av grunnene til å virkelig legge til «bredsiden» i forhold til barn og ungdom med skadelig seksuell adferd er fordi at hvis disse barna får en adekvat reaksjon, god veiledning og opplæring på hva som er «innafor» og «utafor», så vet vi at ca. 85% begår ikke flere krenkelser mot andre, og det synes jeg er en god grunn til å legge til «bredsida». Jeg har jobbet mye direkte med barn og ungdom. Nå prøver jeg å være byråkrat, men det er givende da, og innimellom kjempeutfordrende. De lærerne som ser dette vet at det er kjempeutfordrende og det er av og til vanskelig å forstå hvordan disse barna reagerer, og hva du har gjort som eventuelt trigger en reaksjon, men samtidig er det dette som gir dynamikk og fagutvikling i dette temaet.

Har du et råd til lærere som føler at dette er litt vanskelig?

Ja. De fleste barn jeg har kjent setter utrolig pris på at du klarer å se de rett inn i øynene, og si med enkle ord hva du ønsker at de skal gjøre og ikke skal gjøre. Og at ungene skjønner at du vil de vel. Fordi at i det øyeblikket en ungdom eller et barn blir i tvil om den voksne vil vel, så har man ødelagt utgangspunktet. Så du må ha en genuin vilje til å hjelpe denne ungdommen, og når de oppfatter det, så er det ofte inngangen.

Fra side 6.4: Struktur for et samråd - roller.

Jonas Overgaard, seniorrådgiver i Bufetat. Er med i Ressursteam for bekymringsfull og skadelig seksuell atferd (REBESSA).

Spilletid: 8:43

Jeg tror at for veldig mange voksne er det vanskelig å tenke at barn og unge har en seksualitet. Det gjør at man kanskje fort tror eller bekymrer seg for at barna har kommet for langt i utviklingen, når man får høre at barn holder på med seksuell utforskning.

Kan vi påføre barn og unge skam for egen kropp og seksualitet hvis vi setter for strenge grenser?

Det er viktig når vi jobber med seksualitet å tenke at barn og unge trenger å ha et naturlig forhold til sin kropp og sin seksualitet. Det gjør også at de må lov til å utforske, få lov til å være undrende og de må få lov til å bli kjent med seg selv. Så når vi oppdager og ser at barn og unge holder på med å utforske, så er det viktig at vi kjenner på om dette skjer innenfor noen gode rammer, eller at vi agerer dersom vi tenker at rammene, måten det skjer på eller at relasjonene ikke er på plass.

Kan det å lære voksne om skadelig seksuell adferd gjøre at de bare ser problemene ved barn og unges seksualitet?

Vår erfaring er at når man bare fokuserer på det som er skadelig så mister man ut det sunne, normale og det positive ved seksualiteten. Så jeg tenker at det viktigste vi lærer lærere, helsepersonell og andre om seksualitet er i utgangspunktet det som er sunt og godt og så må vi også hjelpe dem til å se grensene som man kan tråkke over og hvor det kan bli skadelig og problematisk.

Hva er de vanligste årsakene til at barn kan vise krenkende seksuell adferd?

Min erfaring er at barn og unge som mangler forståelse, mangler kunnskap sliter med å se grenser. Det være seg i lek. Det være seg i sin seksuelle utforskning osv. Så skal barn og unge vite noe om hvor ting går så må de ha kunnskap, de må ha et språk for det, og de må også erfare at andre respekterer deres grenser.

Hvem skal lære dem dette?

Dette tenker vi at er de som er i nære relasjoner. Det er de vi er trygge nok på til å snakke om vanskelige og intime spørsmål.

Hva er det viktigst å gjøre hvis man blir bekymret for et barns seksuelle væremåte?

Vi tror at det er lett å gå å bære bekymringen inni seg. Det er et krevende tema å diskutere med kollegaer eller andre. Men, har du bekymringen i maven så kan det være vanskelig å få ord på den og det kan være vanskelig å agere på den.
Derfor så tenker vi at hvis man ført er blitt bekymret, så finnes det hjelpemidler som trafikklyset som man kan bruke for å komme i dialog med kollegaer. Er dette noe som er innafor? Eller bør vi agere?

Men hvis lærerkollegiet er uenig om en oppførsel er skadelig eller ikke – hva gjør man da?

Da er man så heldig at det finnes konsultasjonsteam de fleste steder, man kan ta kontakt med regionalt ressurssenter, RVTSene. Og det finnes også andre helsepersonell man kan drøfte med. Og noen ganger er det slik at det er gode argumenter for at noe er innafor, og med de samme argumentene utenfor.

Hvem bør man samarbeide med?

Vi tenker at det er viktig å samarbeide med mennesker som har kompetanse på området. Seksualitet er jo noe som setter mye følelser i sving. Det kan være lett å tro og synse noe, og det er jo også et fagfelt uten de helt tydelige rammene på hva som er greit og hva som er ugreit, og derfor anbefaler vi å ta kontakt med mennesker som vi vet jobber mye med dette og som har nyansert syn.

Vil alle helsesykepleiere vite nok om hva som er bekymringsfull seksualitet dersom jeg som ansatt på skolen tar en telefon dit?

Helseykepleiere har mye kompetanse på kropp og helse, samt psykologiske aspekter. Om de vet nok? Ja, jeg tenker at man også kan spille de gode. En drøfting sammen med en helsesykepleier vil antageligvis resultere i at man får ting på plass. Men man kan ikke bare spille ballen over til dem, man må være en aktør der også selv.

Hvorfor må barnevernet kobles inn?

Vi vet at mange av de som ikke helt forstår grenser, har fått sine grenser overskredet hjemme. Ca. 2/3 viser statistikken har opplevd en eller annen form for omsorgssvikt. Enten en aktiv omsorgssvikt, hvor de har vært utsatt for noe – eller en passiv omsorgssvikt hvor de ikke har blitt møtt med sine behov hjemme. Omsorgssituasjonen til barn er det barnevernet som kartlegger. Barnevernet sitter også på masse ressurser som det kan være bruk for, for å hjelpe barnet ut av den vanskelige situasjonen den har kommet inn i.

Det sies at hvis et barn krenker andre skal det anmeldes. Hvorfor det?

Her tenker jeg for det første at det er viktig å drøfte disse sakene med Statens barnehus, som har god kjennskap til når man bør anmelde og hvilke saker det ikke er nødvendig å anmelde.

Så skal vi også tenke på politi, kriminalomsorg, konfliktrådet – alle sitter på en del ressurser som er viktige for å hjelpe barn og unge å unngå å komme opp i lignende situasjoner igjen.

Hender det at du syntes at det barnet eller ungdommen gar gjort er så ekkelt og skremmende at du nesten ikke vet hvordan du skal håndtere det?

Vi har lest og møtt både utsatte og utøvere av handlinger som vi tenker – altså som gjør noe med oss. Vi har i hvert fall lyst til å tenke at det kanskje er et monster som står bak. Men i møte med den unge som har begått disse skadelige seksuelle overgrepene så ser jo vi en person som har begått handlinger og det er enkelthandlinger. Ofte har de ikke forstått konsekvensen av det de har gjort selv om utfallet har blitt veldig alvorlig for den andre. Ja, man kan reagere på handlingene og man kan kjenne at det er vanskelig å jobbe med ut ifra det utsatte perspektivet, og så er det det å huske på at det er mennesker som står bak.

Hva skal man gjøre hvis foreldrene til ungen ikke mener at dette er så farlig? At det vil gå over av seg selv, eller bare er en form for uskyldig utprøvning?

Dette vet vi kan være ganske bekymringsfullt for det har noe med holdningene å gjøre. Det er jo sånn i dag at når vi gir konsekvenser for det vi tenker er bekymringsfull eller skadelig seksuell adferd, så vet vi at det å komme med konsekvenser i seg selv er viktig. Det hindrer mange å gjøre ting igjen. Men reiser man hjem og møter holdninger som at dette er ålreit, eller at det er den andre som ber om det osv. så er det vanskeligere for de å forstå de grensene som vi som hjelpere eller samfunnet for øvrig prøver å sette. Derfor er det viktig at vi kommer i god dialog også med foresatte, pårørende om hva de kan gjøre hjemme for unngå at deres sønn eller datter kommer i slike situasjoner på nytt.

Fra side 6.4: Struktur for et samråd - roller.

Christian Lunde-Hanssen er Psykologspesialist og CL team, barneavdelingen, Sykehuset Østfold.

Spilletid: 7:28